1 Se, alt sammen har mitt øie sett, mitt øre hørt og merket sig.

2 Det I vet, vet også jeg; jeg står ikke tilbake for eder.

3 Men jeg vil tale til den Allmektige, og jeg har lyst til å rettferdiggjøre mig for Gud.

4 Men I spinner løgn sammen, I er alle dårlige læger.

5 Gid I vilde tie stille! Det skulde bli regnet eder til visdom.

6 Hør nu på min tilrettevisning og merk på refselsene fra mine leber!

7 Vil I tale urett til forsvar for Gud, og vil I til hans forsvar tale svik?

8 Vil I ta hans parti, eller vil I være sakførere for Gud?

9 Vil det gå eder godt når han ransaker eder, eller vil I narre ham, som en narrer et menneske?

10 Han vil tukte eder, om I i lønndom tar parti for ham.

11 Vil ikke hans høihet forferde eder, og redselen for ham falle over eder?

12 Eders tankesprog er askesprog; eders skanser* blir til skanser av ler. / {* d.e. bevisgrunner.}

13 Ti, la mig være, så jeg kan tale, så får det komme over mig hvad det vil!

14 Hvorfor skulde jeg bære mitt kjøtt mellem mine tenner*? Jeg vil legge mitt liv i min hånd**. / {* søke å redde mitt liv.} / {** sette det på spill.}

15 Se, han vil drepe mig - jeg venter på ham; jeg vil bare rettferdiggjøre mine veier for hans åsyn.

16 Også det skal bli mig til frelse; for ingen gudløs kommer for hans åsyn.

17 Hør da nøie på mitt ord og la min forklaring trenge inn i eders ører!

18 Se, jeg har saken i orden; jeg vet jeg skal få rett.

19 Hvem er den som vil gå i rette med mig? Ja, da vil jeg tie og opgi ånden.

20 Bare to ting må du ikke gjøre mot mig, da skal jeg ikke skjule mig for ditt åsyn:

21 Ta din hånd bort fra mig, og la ikke dine redsler forferde mig!

22 Så kall da, og jeg skal svare; eller la mig tale, og svar du mig!

23 Hvor mange misgjerninger og synder har jeg? La mig få vite min brøde og min synd!

24 Hvorfor skjuler du ditt åsyn og holder mig for din fiende?

25 Vil du skremme et bortblåst blad og forfølge det tørre strå? -

26 siden du idømmer mig så hårde lidelser og lar mig arve min ungdoms misgjerninger

27 og setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier og drar en ring om mine fotsåler,

28 og dette gjør du mot en som tæres bort som makk-ett tre, som et klædebon møllet har ett.

1 Voici, mon oeil a vu tout cela; mon oreille l'a entendu et compris;

2 Ce que vous savez, je le sais aussi; je ne vous suis pas inférieur.

3 Mais je veux parler au Tout-Puissant, je veux plaider auprès de Dieu.

4 Mais vous, vous êtes des inventeurs de mensonges. Vous êtes tous des médecins de néant.

5 Puissiez-vous demeurer dans le silence, et que ce soit là votre sagesse!

6 Écoutez donc ma réprimande, et soyez attentifs à la réplique de mes lèvres.

7 Tiendrez-vous des discours injustes en faveur de Dieu? Et, pour le défendre, direz-vous des mensonges?

8 Ferez-vous acception de personnes en sa faveur? Prétendrez-vous plaider pour Dieu?

9 Vous en prendra-t-il bien, s'il vous sonde? Comme on trompe un homme, le tromperez-vous?

10 Certainement, il vous reprendra, si secrètement vous faites acception de personnes.

11 Sa majesté ne vous épouvantera-t-elle point, et sa frayeur ne tombera-t-elle pas sur vous?

12 Vos réminiscences sont des sentences de cendre, vos remparts sont des remparts de boue!

13 Taisez-vous, laissez-moi; je veux parler, et qu'il m'arrive ce qui pourra.

14 Pourquoi prendrais-je ma chair dans mes dents? Non, j'exposerai ma vie.

15 Quand même il me tuerait, je ne cesserai d'espérer en Lui. Du moins, je maintiendrai ma conduite devant lui.

16 Et cela me tournera à salut; car un hypocrite ne peut se tenir devant lui.

17 Écoutez, écoutez mes paroles, prêtez l'oreille à mes déclarations.

18 Voici, j'ai préparé ma cause. Je sais que je serai justifié.

19 Quelqu'un plaidera-t-il contre moi? Alors je me tais, et je meurs.

20 Seulement, ne me fais point deux choses, et alors je ne me cacherai pas loin de ta face:

21 Éloigne ta main de moi, et que ta terreur ne me trouble point.

22 Puis, appelle-moi et je répondrai. Ou bien, que je parle, et tu me répliqueras.

23 Combien ai-je commis d'iniquités et de péchés? Fais-moi connaître ma transgression et mon péché.

24 Pourquoi caches-tu ta face, et me tiens-tu pour ton ennemi?

25 Veux-tu effrayer une feuille que le vent emporte, et poursuivre une paille desséchée?

26 Pour que tu écrives contre moi d'amers arrêts, et que tu me fasses recevoir la peine des péchés de ma jeunesse;

27 Pour que tu mettes mes pieds dans des ceps, que tu épies tous mes chemins, et que tu traces une limite autour de la plante de mes pieds;

28 Et ce corps se détruit comme du bois vermoulu, comme un vêtement que la teigne a rongé.