1 Da tok Job til orde og sa:
2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
5 jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}
6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
10 De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}
11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}
16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
18 Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}
19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
1 Et Job prit la parole, et dit:
2 J'ai souvent entendu de pareils discours; vous êtes tous des consolateurs fâcheux.
3 N'y aura-t-il point de fin à ces discours en l'air? Et qu'est-ce qui te force à me répondre?
4 Moi aussi, je parlerais comme vous, si vous étiez à ma place. J'accumulerais des paroles contre vous; je hocherais la tête sur vous;
5 Je vous fortifierais avec ma bouche, et le mouvement de mes lèvres vous soulagerait.
6 Si je parle, ma douleur ne sera point soulagée. Si je me tais, en sera-t-elle diminuée?
7 Maintenant il m'a épuisé. Tu as dévasté toute ma famille,
8 Tu m'as saisi, et cela témoigne contre moi; ma maigreur s'est élevée contre moi, elle m'accuse en face.
9 Sa fureur m'a déchiré, et s'est acharnée sur moi. Il a grincé des dents contre moi; mon ennemi aiguise contre moi ses yeux.
10 Ils ont ouvert contre moi leur bouche; ils m'ont frappé à la joue pour m'outrager; ils se réunissent tous ensemble contre moi.
11 Dieu m'a livré à l'impie; il m'a jeté aux mains des méchants.
12 J'étais en repos, et il m'a écrasé; il m'a saisi à la gorge, et il m'a brisé. Il m'a posé en butte à ses traits.
13 Ses flèches m'environnent; il me perce les reins, et ne m'épargne pas; il répand à terre mon fiel.
14 Il me fait plaie sur plaie; il court sur moi comme un guerrier.
15 J'ai cousu un sac sur ma peau; j'ai souillé mon front dans la poussière;
16 J'ai le visage tout enflammé, à force de pleurer, et l'ombre de la mort est sur mes paupières,
17 Quoiqu'il n'y ait point de crime dans mes mains, et que ma prière soit pure.
18 O terre, ne cache point mon sang, et qu'il n'y ait aucun lieu où s'arrête mon cri!
19 A présent même, voici, j'ai mon témoin dans les cieux, et mon garant dans les hauts lieux.
20 Mes amis se moquent de moi: c'est vers Dieu que mon oeil se tourne en pleurant,
21 Pour qu'il décide entre l'homme et Dieu, entre le fils d'Adam et son semblable.
22 Car les années qui me sont comptées s'en vont, et j'entre dans un chemin d'où je ne reviendrai pas!