1 Da tok Job til orde og sa:

2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

7 Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. / {* d.e. ved mine lidelser.}

8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

1 Et Job prit la parole, et dit:

2 Oh! si l'on pesait ma douleur, et si l'on mettait en même temps mes calamités dans la balance!

3 Elles seraient plus pesantes que le sable des mers! Voilà pourquoi mes paroles sont outrées.

4 Car les flèches du Tout-Puissant sont sur moi: mon âme en boit le venin. Les terreurs de Dieu se rangent en bataille contre moi.

5 L'âne sauvage brait-il auprès de l'herbe? Et le bœuf mugit-il auprès de son fourrage?

6 Mange-t-on sans sel ce qui est fade? Trouve-t-on du goût dans un blanc d'œuf?

7 Ce que mon âme refusait de toucher, est comme devenu ma dégoûtante nourriture.

8 Oh! puisse mon vœu s'accomplir et Dieu me donner ce que j'attends!

9 Qu'il plaise à Dieu de me réduire en poussière, qu'il laisse aller sa main pour m'achever!

10 Et j'aurai une consolation, et j'aurai des transports de joie au milieu des tourments qu'il ne m'épargne pas: c'est que je n'ai pas renié les paroles du Saint.

11 Quelle est ma force pour que j'espère, et quelle est ma fin pour que je prenne patience?

12 Ma force est-elle la force des pierres? Ma chair est-elle d'airain?

13 Ne suis-je pas sans secours, et toute ressource ne m'est-elle pas ôtée?

14 Le malheureux a droit à la pitié de son ami, eût-il abandonné la crainte du Tout-Puissant.

15 Mes amis m'ont trompé comme un torrent, comme le lit des torrents qui passent;

16 Ils sont troublés par les glaçons, la neige s'y engloutit;

17 Mais, au temps de la sécheresse, ils tarissent, et, dans les chaleurs, ils disparaissent de leur place.

18 Les caravanes se détournent de leur route; elles montent dans le désert et se perdent.

19 Les caravanes de Théma y comptaient; les voyageurs de Shéba s'y attendaient.

20 Ils sont honteux d'avoir eu cette confiance: ils arrivent sur les lieux, et restent confondus.

21 C'est ainsi que vous me manquez à présent; vous voyez une chose terrible, et vous en avez horreur!

24 Instruisez-moi, et je me tairai. Faites-moi comprendre en quoi j'ai erré.

25 Oh! que les paroles droites ont de force! Mais que veut censurer votre censure?

26 Sont-ce des mots que vous voulez censurer? Mais il faut laisser au vent les paroles d'un homme au désespoir.

27 Vraiment, vous joueriez au sort un orphelin, et vous vendriez votre ami!

28 Mais, à présent, veuillez jeter les yeux sur moi, et voyez si je vous mens en face!

29 Revenez donc, et soyez sans injustice! Revenez, et que mon bon droit paraisse!

30 Y a-t-il de l'injustice dans ma langue? Et mon palais ne sait-il pas discerner le mal?