1 Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

2 når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

3 Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

4 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

5 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

6 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

7 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

8 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

9 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

10 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

11 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

12 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

13 Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

14 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

15 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

16 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

17 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

18 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

19 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

20 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

21 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

22 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

23 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

24 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

25 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

26 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

27 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

28 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

29 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

30 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

31 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

32 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

33 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

34 Og Herren blev ved å svare Job og sa:

35 Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

36 Da svarte Job Herren og sa:

37 Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

38 En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.

1 Sais-tu le temps où les chamois donnent naissance? As-tu observé quand les biches faonnent?

2 As-tu compté les mois de leur portée, et sais-tu le temps où elles ont leurs petits?

3 Elles se courbent, elles font sortir leurs petits, et se délivrent de leurs douleurs;

4 Leurs petits se fortifient, ils croissent en plein air, ils s'en vont et ne reviennent plus vers elles.

5 Qui a lâché l'âne sauvage en liberté, et qui a délié les liens de l’âne farouche,

6 A qui j'ai donné la steppe pour demeure, et la terre salée pour habitation?

7 Il se rit du bruit de la ville; il n'entend pas les clameurs de l'ânier.

8 Il parcourt les montagnes qui sont ses pâturages, il cherche partout de la verdure.

9 La licorne voudra-t-elle te servir? Passe-t-elle la nuit auprès de ta mangeoire?

10 Attaches-tu la licorne par la corde au sillon? Herse-t-elle tes champs en te suivant?

11 Te fies-tu à elle parce que sa force est grande, et lui abandonnes-tu ton travail?

12 Comptes-tu sur elle pour rentrer ton grain, et pour l'amasser sur ton aire?

13 L'aile de l'autruche s'agite joyeusement; est-ce l'aile et la plume de la cigogne?

14 Non, car elle abandonne ses oeufs à terre, elle les fait couver sur la poussière;

15 Elle oublie qu'un pied peut les fouler, une bête des champs les écraser.

16 Elle est dure envers ses petits, comme s'ils n'étaient pas siens. Son travail est vain, elle ne s'en inquiète pas.

17 Car Dieu l'a privée de sagesse, et ne lui a point départi d'intelligence.

18 Quand elle se lève, et bat des ailes, elle se moque du cheval et de son cavalier.

19 As-tu donné au cheval sa vigueur? As-tu revêtu son cou de la crinière frémissante?

20 Le fais-tu bondir comme la sauterelle? Son fier hennissement donne la terreur.

21 De son pied il creuse la terre; il se réjouit en sa force; il va à la rencontre de l'homme armé;

22 Il se rit de la crainte, il n'a peur de rien; il ne recule point devant l'épée.

23 Sur lui retentit le carquois, la lance étincelante et le javelot.

24 Bondissant et frémissant, il dévore l'espace; il ne peut se contenir dès que la trompette sonne;

25 Dès qu'il entend la trompette, il hennit; il sent de loin la bataille, la voix tonnante des chefs et les clameurs des guerriers.

26 Est-ce par ta sagesse que l'épervier prend son vol, et déploie ses ailes vers le Midi?

27 Est-ce sur ton ordre que l'aigle s'élève, et qu'il place son aire sur les hauteurs?

28 Il habite sur les rochers, il se tient sur la dent des rochers, sur les lieux inaccessibles.

29 De là, il découvre sa proie; ses yeux la voient de loin.

30 Ses petits sucent le sang, et partout où il y a des corps morts, il s'y trouve.