1 Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.

2 Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!

3 Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.

4 Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.

5 Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

6 Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.

7 Hvert menneskes hånd forsegler han*, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham. / {* d.e. han gjør det umulig for mennesket å utføre sitt arbeid på marken.}

8 Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.

9 Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.

10 Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.

11 Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,

12 og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;

13 enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

14 Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!

15 Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?

16 Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,

17 du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?

18 Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?

19 Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.

20 Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?

21 Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.

22 Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.

23 Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.

24 Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.

1 Mon cœur en est tout tremblant, et il bondit hors de sa place.

2 Écoutez, écoutez le bruit de sa voix, et le grondement qui sort de sa bouche!

3 Il l'envoie sous tous les cieux, et son éclair va jusqu'aux extrémités de la terre.

4 Puis, sa voix rugit; il tonne de sa voix magnifique, et il n'épargne pas ses éclairs, quand retentit sa voix.

5 Dieu tonne de sa voix merveilleusement; il fait de grandes choses, que nous ne comprenons pas.

6 Il dit à la neige: Tombe sur la terre; il le dit aux ondées, aux fortes ondées.

7 Il ferme la main de tous les hommes, afin que tous les hommes, ses créatures, le connaissent,

8 Et les bêtes se retirent dans leurs tanières, et elles demeurent dans leurs repaires.

9 Des profondeurs du Sud vient la tempête, et des vents du Nord vient le froid;

10 Par son souffle, Dieu forme la glace, et l'eau qui s'étendait est resserrée.

11 Il charge d'humidité la nue; il disperse les nuages, pleins de ses éclairs,

12 Et ceux-ci se promènent de tous côtés, selon ses directions, pour faire tout ce qu'il commande, sur la face de la terre habitée;

13 Que ce soit pour châtier, ou pour rendre sa terre fertile, ou pour exercer sa bonté, il leur fait atteindre le but.

14 Prête l'oreille à cela, Job: arrête-toi, et considère les merveilles de Dieu.

15 Sais-tu comment Dieu les prépare, comment il fait briller la lumière de sa nue?

16 Sais-tu comment se balancent les nuages, cette merveille de celui dont la science est parfaite?

17 Comment tes vêtements sont chauds quand il endort la terre par le vent du Midi?

18 As-tu étendu avec lui les cieux, fermes comme un miroir de métal?

19 Apprends-nous donc ce que nous devons dire de lui: car nous ne saurions préparer des discours du sein de nos ténèbres.

20 Voudrais-je qu'on lui rapportât ce que je dis? Jamais homme voulut-il être englouti?

21 Et maintenant on ne peut regarder le soleil brillant dans les cieux, quand un vent a passé et les a purifiés,

22 Quand une lueur d'or vient du septentrion. Il y a en Dieu une majesté redoutable.

23 Le Tout-Puissant! nous ne pouvons l'atteindre; il est sublime en puissance, en droit, en justice; il n'opprime personne.

24 C'est pourquoi les hommes le craignent. Mais il ne regarde pas ceux qui sont sages en leur cœur.