1 Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested;

2 jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber.

3 De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke;

4 de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker.

5 Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild.

6 Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.

7 Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den;

8 stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den.

9 På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

10 I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.

11 De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.

12 Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?

13 Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.

14 Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.

15 Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv.

16 Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.

17 Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull.

18 Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler.

19 Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.

20 Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?

21 Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler;

22 avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre.

23 Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.

24 For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.

25 Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,

26 da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,

27 da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.

28 Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.

1 L'argent a des lieux d'extraction, et l'or a des endroits où on l'affine.

2 Le fer se tire de la poussière, et la pierre fondue donne l'airain.

3 L'homme dissipe les ténèbres; il explore, jusqu'aux extrêmes limites, la pierre qui est dans l'obscurité et l'ombre de la mort.

4 Il creuse un puits, loin des passants; ne se souvenant plus de ses pieds, il est suspendu et balancé loin des humains.

5 C'est de la terre que sort le pain, et elle est bouleversée, dans ses profondeurs, comme par le feu.

6 Ses rochers sont la demeure du saphir, et l'on y trouve la poudre d'or.

7 L'oiseau de proie n'en connaît pas le chemin, et l'œil du milan ne le découvre pas.

8 Les bêtes féroces n'y ont point marché, le lion n'a point passé par là.

9 L'homme met la main sur le granit; il bouleverse les montagnes jusqu'en leurs fondements.

10 Il taille des galeries dans les rochers, et son oeil découvre tout ce qu'il y a de précieux.

11 Il arrête la filtration des eaux, et il met au jour ce qui était caché.

12 Mais la sagesse, où la trouvera-t-on? Où donc est le lieu de l'intelligence?

13 L'homme ne connaît pas son prix, et elle ne se trouve pas dans la terre des vivants.

14 L'abîme dit: Elle n'est pas en moi; et la mer dit: Elle n'est pas avec moi.

15 Elle ne se donne pas pour de l'or fin, elle ne s'achète pas au poids de l'argent.

16 On ne la met pas en balance avec l'or d'Ophir; ni avec le précieux onyx, ni avec le saphir.

17 On ne la compare point avec l'or et avec le verre, et on ne l'échange pas pour des vases d'or fin.

18 On ne parle ni du corail ni du cristal, et la possession de la sagesse vaut plus que des perles.

19 On ne la compare pas avec la topaze d'Éthiopie; on ne la met pas en balance avec l'or le plus fin.

20 Mais la sagesse, d'où viendra-t-elle? Et où donc est la demeure de l'intelligence?

21 Elle est cachée aux yeux de tous les vivants; elle se dérobe aux oiseaux des cieux.

22 Le gouffre et la mort disent: Nous avons de nos oreilles entendu parler d'elle.

23 C'est Dieu qui sait son chemin; c'est lui qui connaît sa demeure.

24 Car il regarde, lui, jusqu'aux extrémités du monde; il voit sous tous les cieux.

25 Quand il donnait au vent son poids, quand il pesait et mesurait les eaux,

26 Quand il prescrivait une loi à la pluie, et un chemin à l'éclair des tonnerres,

27 Il la vit alors et la proclama; il l'établit, et même il la sonda;

28 Puis il dit à l'homme: Voici, la crainte du Seigneur, c'est la sagesse, et se détourner du mal, c'est l'intelligence.