1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

1 L'homme né de femme est de courte vie, et rassasié d'agitations.

2 Il sort comme une fleur, puis il est coupé, et il s'enfuit comme une ombre qui ne s'arrête point.

3 Cependant tu as ouvert tes yeux sur lui, et tu me tires en cause devant toi.

4 Qui est-ce qui tirera le pur de l'impur? personne.

5 Les jours de l'homme sont déterminés, le nombre de ses mois est entre tes mains, tu lui as prescrit ses limites, et il ne passera point au delà.

6 Retire-toi de lui, afin qu'il ait du relâche, jusqu'à ce que comme un mercenaire il ait achevé sa journée.

7 Car si un arbre est coupé, il y a de l'espérance, et il poussera encore, et ne manquera pas de rejetons;

8 Quoique sa racine soit envieillie dans la terre, et que son tronc soit mort dans la poussière;

9 Dès qu'il sentira l'eau il regermera, et produira des branches, comme un arbre nouvellement planté.

10 Mais l'homme meurt, et perd toute sa force; il expire; et puis où est-il?

11 [Comme] les eaux s'écoulent de la mer, et une rivière s'assèche, et tarit;

12 Ainsi l'homme est couché par terre, et ne se relève point; jusqu'à ce qu'il n'y ait plus de cieux ils ne se réveilleront point, et ne seront point réveillés de leur sommeil.

13 Ô que tu me cachasses dans une fosse sous la terre, que tu m'y misses à couvert jusqu'à ce que ta colère fût passée, [et] que tu me donnasses un terme; après lequel tu te souvinsses de moi!

14 Si l'homme meurt, revivra-t-il? J'attendrai [donc] tous les jours de mon combat, jusqu'à ce qu'il m'arrive du changement.

15 Appelle-moi, et je te répondrai; ne dédaigne point l'ouvrage de tes mains.

16 Or maintenant tu comptes mes pas, et tu n'exceptes rien de mon péché.

17 Mes péchés sont cachetés comme dans une valise, et tu as cousu ensemble mes iniquités.

18 Car [comme] une montagne en tombant s'éboule, et [comme] un rocher est transporté de sa place;

19 Et [comme] les eaux minent les pierres, et entraînent par leur débordement la poussière de la terre, avec tout ce qu'elle a produit, tu fais ainsi périr l'attente de l'homme [mortel].

20 Tu te montres toujours plus fort que lui, et il s'en va; [et] lui ayant fait changer de visage, tu l'envoies au loin.

21 Ses enfants seront avancés, et il n'en saura rien; ou ils seront abaissés, et il ne s'en souciera point.

22 Seulement sa chair, [pendant qu'elle est] sur lui, a de la douleur, et son âme s'afflige [tandis qu'elle est] en lui.