1 Da tok Job til orde og sa:
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
9 som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}
1 Mais Job répondit, et dit :
2 Certainement je sais que cela est ainsi; et comment l'homme [mortel] se justifierait-il devant le [Dieu] Fort?
3 Si [Dieu] veut plaider avec lui, de mille articles il ne saurait lui répondre sur un seul.
4 [Dieu] est sage de cœur, et puissant en force. Qui est-ce qui s'est opposé à lui, et s'en est bien trouvé?
5 Il transporte les montagnes, et quand il les renverse en sa fureur, elles n'en connaissent rien.
6 Il remue la terre de sa place, et ses piliers sont ébranlés.
7 Il parle au soleil, et le soleil ne se lève point; et c'est lui qui tient les étoiles sous son cachet.
8 C'est lui seul qui étend les cieux; qui marche sur les hauteurs de la mer;
9 Qui a fait le chariot, et l'Orion, et la Poussinière, et les signes qui sont au fond du Midi;
10 Qui fait des choses si grandes qu'on ne les peut sonder; et tant de choses merveilleuses, qu'on ne les peut compter.
11 Voici, il passera près de moi, et je ne le verrai point; et il repassera, et je ne l'apercevrai point.
12 Voilà, s'il ravit, qui le lui fera rendre? et qui est-ce qui lui dira : Que fais-tu?
13 Dieu ne retire point sa colère, et les hommes superbes qui viennent au secours, sont abattus sous lui.
14 Combien moins lui répondrais-je, moi et arrangerais-je mes paroles contre lui?
15 Moi, je ne lui répondrai point, quand même je serais juste, [mais] je demanderai grâce à mon juge.
16 Si je l'invoque, et qu'il me réponde, [encore] ne croirai-je point qu'il ait écouté ma voix.
17 Car il m'a écrasé du milieu d'un tourbillon, et il a ajouté plaie sur plaie, sans que je l'aie mérité.
18 Il ne me permet point de reprendre haleine, mais il me remplit d'amertumes.
19 S'il est question de savoir qui est le plus fort; voilà, il est fort; et [s'il est question d'aller] en justice, qui est-ce qui m'y fera comparaître?
20 Si je me justifie, ma propre bouche me condamnera; [si je me fais] parfait, il me convaincra d'être coupable.
21 Quand je serais parfait, je ne me soucierais pas de vivre, je dédaignerais la vie.
22 Tout revient à un; c'est pourquoi j'ai dit qu'il consume l'homme juste et le méchant.
23 [Au moins] si le fléau [dont il frappe] faisait mourir tout aussitôt; [mais] il se rit de l'épreuve des innocents.
24 [C'est par lui que] la terre est livrée entre les mains du méchant; c'est lui qui couvre la face des juges de la [terre]; et si ce n'est pas lui, qui est-ce donc?
25 Or mes jours ont été plus vite qu'un courrier; ils s'en sont fuis, et n'ont point vu de bien.
26 Ils ont passé [comme] des barques de poste; comme un aigle qui vole après la proie.
27 Si je dis : J'oublierai ma plainte, je renoncerai à ma colère, je me fortifierai;
28 Je suis épouvanté de tous mes tourments. Je sais que tu ne me jugeras point innocent.
29 Je serai [trouvé] méchant; pourquoi travaillerais-je en vain?
30 Si je me lave dans de l'eau de neige, et que je nettoie mes mains dans la pureté,
31 Alors tu me plongeras dans un fossé, et mes vêtements m'auront en horreur.
32 Car il n'est pas comme moi un homme, pour que je lui réponde, [et] que nous allions ensemble en jugement.
33 [Mais] il n'y a personne qui prît connaissance de la cause qui serait entre nous, [et] qui mît la main sur nous deux.
34 Qu'il ôte [donc] sa verge de dessus moi, et que la frayeur que j'ai de lui ne me trouble plus.
35 Je parlerai, et je ne le craindrai point; mais dans l'état où je suis je ne suis point à moi-même.