1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?
3 Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?
4 Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;
5 for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.
6 Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.
7 Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?
8 Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?
9 Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?
10 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.
11 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?
12 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -
13 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.
14 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?
15 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,
16 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}
17 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,
18 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,
19 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.
20 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.
21 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
22 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.
23 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .
24 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,
25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,
26 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,
27 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend
28 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.
29 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.
30 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}
31 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.
32 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.
33 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;
34 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.
35 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.
1 Alors Eliphas Témanite prit la parole, et dit :
2 Un homme sage proférera-t-il dans ses réponses une science aussi légère que le vent, des opinions vaines; et remplira-t-il son ventre du vent d'Orient;
3 Disputant avec des discours qui ne servent de rien, et avec des paroles dont on ne peut tirer aucun profit?
4 Certainement tu abolis la crainte [de Dieu], et tu anéantis peu à peu la prière qu'on doit présenter au [Dieu] Fort.
5 Car ta bouche fait connaître ton iniquité, et tu as choisi un langage trompeur.
6 C'est ta bouche qui te condamne, et non pas moi; et tes lèvres témoignent contre toi.
7 Es-tu le premier homme né? ou as-tu été formé avant les montagnes?
8 As-tu été instruit dans le conseil secret de Dieu, et renfermes-tu seul la sagesse?
9 Que sais-tu que nous ne sachions? quelle connaissance as-tu que nous n'ayons?
10 Il y a aussi parmi nous des hommes à cheveux blancs, et des gens d'une fort grande vieillesse, il y en a même de plus âgés que ton père.
11 Les consolations du [Dieu] Fort te semblent-elles trop petites? et as-tu quelque chose de caché par-devers toi?
12 Qu'est-ce qui t'ôte le cœur, et pourquoi clignes-tu les yeux?
13 Que tu pousses ton souffle contre le [Dieu] Fort, et que tu fasses sortir de ta bouche de tels discours?
14 Qu'est-ce que de l'homme [mortel], qu'il soit pur, et de celui qui est né de femme, qu'il soit juste?
15 Voici, [le Dieu fort] ne s'assure point sur ses saints, et les cieux ne se trouvent point purs devant lui;
16 Et combien plus l'homme, qui boit l'iniquité comme l'eau, est-il abominable et impur?
17 Je t'enseignerai, écoute-moi, et je te raconterai ce que j'ai vu;
18 Savoir ce que les sages ont déclaré, et qu'ils n'ont point caché; ce qu'ils avaient [reçu] de leurs pères;
19 Eux à qui seuls la terre a été donnée, et parmi lesquels l'étranger n'est point passé.
20 Le méchant est [comme] en travail d'enfant tous les jours de sa vie, et un [petit] nombre d'années est réservé à l'homme violent.
21 Un cri de frayeur est dans ses oreilles; au milieu de la paix [il croit] que le destructeur se jette sur lui.
22 Il ne croit point pouvoir sortir des ténèbres; et il est toujours regardé de l'épée.
23 Il court après le pain, en [disant]: où y en a-t-il? il sait que le jour de ténèbres est tout prêt, et il le touche comme avec la main.
24 L'angoisse et l'adversité l'épouvantent, et chacune l'accable, comme un Roi équipé pour le combat.
25 Parce qu'il a élevé sa main contre le [Dieu] Fort, et qu'il s'est roidi contre le Tout-puissant;
26 Il lui sautera au collet, [et] sur l'épaisseur de ses gros boucliers.
27 Parce que la graisse aura couvert son visage, et qu'elle aura fait des replis sur son ventre.
28 Et qu'il aura habité dans les villes détruites, et dans des maisons où il ne demeurait plus personne, et qui étaient réduites en monceaux de pierres.
29 Mais il n'en sera pas plus riche, car ses biens ne subsisteront point, et leur entassement ne se répandra point sur la terre.
30 Il ne pourra point se tirer des ténèbres; la flamme séchera ses branches encore tendres; il s'en ira par le souffle de la bouche du [Tout-puissant].
31 Qu'il ne s'assure [donc] point sur la vanité par laquelle il a été séduit, car son changement lui sera inutile.
32 Ce sera fait de lui avant son temps, ses branches ne reverdiront point.
33 On lui ravira son aigret comme à une vigne; et on [lui] fera tomber ses boutons comme à un olivier.
34 Car la bande des hypocrites sera désolée; le feu dévorera les tentes de [ceux qui reçoivent les] présents.
35 Ils conçoivent le travail, et ils enfantent le tourment, et machinent dans le cœur des fraudes.