1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk*. / {* d.e. jeg søker dog å dempe min klage.}

3 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!

4 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.

5 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.

6 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?

7 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.

8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;

9 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.

10 For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.

11 Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.

12 Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov* aktet jeg på hans munns ord. / {* RMR 7, 23.}

13 Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.

14 For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.

15 Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det*, så bever jeg for ham. / {* JBS 23, 14.}

16 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,

17 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.

1 Mais Job répondit, et dit :

2 Encore aujourd'hui ma plainte est pleine d'amertume, et la main qui m'a frappé s'appesantit [sur moi] au delà de mon gémissement.

3 Ô si je savais comment le trouver, j'irais jusqu'à son trône.

4 J'exposerais mon droit devant lui, et je remplirais ma bouche de preuves.

5 Je saurais ce qu'il me répondrait, et j'entendrais ce qu'il me dirait.

6 Contesterait-il avec moi par la grandeur de [sa] force? Non; seulement il proposerait contre moi [ses raisons].

7 C'est là qu'un homme droit raisonnerait avec lui, et que je me délivrerais pour jamais de mon juge.

8 Voilà, si je vais en avant, il n'y est pas; si je vais en arrière, je ne l'y apercevrai point.

9 S'il se fait entendre à gauche je ne puis le saisir; il se cache à droite, et je ne l'y vois point.

10 [Mais] quand il aura connu le chemin que j'ai tenu, [et] qu'il m'aura éprouvé, je sortirai comme l'or [sort du creuset].

11 Mon pied s'est fixé sur ses pas; j'ai gardé son chemin, et je ne m'en suis point détourné.

12 Je ne me suis point aussi écarté du commandement de ses lèvres; j'ai serré les paroles de sa bouche, plus que ma provision ordinaire.

13 Mais s'il [a fait] un [dessein], qui l'en détournera? et ce que son âme a désiré, il le fait.

14 Il achèvera donc ce qu'il a résolu sur mon sujet; et il y a en lui beaucoup de telles choses.

15 C'est pourquoi je suis troublé à cause de sa présence; et quand je le considère, je suis effrayé à cause de lui.

16 Car le [Dieu] Fort m'a fait fondre le cœur, et le Tout-puissant m'a étonné;

17 Cependant je n'ai pas été retranché de devant les ténèbres; et il a caché l'obscurité arrière de moi.