1 Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.

2 Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!

3 Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.

4 Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.

5 Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

6 Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.

7 Hvert menneskes hånd forsegler han*, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham. / {* d.e. han gjør det umulig for mennesket å utføre sitt arbeid på marken.}

8 Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.

9 Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.

10 Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.

11 Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,

12 og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;

13 enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

14 Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!

15 Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?

16 Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,

17 du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?

18 Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?

19 Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.

20 Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?

21 Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.

22 Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.

23 Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.

24 Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.

1 Mon cœur même à cause de cela est en émotion, et sort [comme] de sa place.

2 Ecoutez attentivement et en tremblant le bruit qu'il fait, et le son éclatant qui sort de sa bouche.

3 Il le fait aller sous tous les cieux, et son feu étincelant jusqu'aux extrémités de la terre.

4 Après lui s'élève un grand bruit ; il tonne de sa voix magnifique, et il ne tarde point après que sa voix a été ouïe.

5 Le [Dieu] Fort tonne prodigieusement par sa voix, [et] il fait des choses grandes, que nous ne saurions comprendre.

6 Car il dit à la neige : Sois sur la terre; et [il le dit aussi] à l'ondée de la pluie, à l'ondée, dis-je, des pluies de sa force.

7 Alors il fait que chacun se renferme chez soi pour reconnaître tous les gens qu'il a à son ouvrage.

8 Les bêtes se retirent dans les tanières, et se tiennent dans leurs repaires.

9 Le vent orageux vient du fond du Midi; et le froid vient des vents du Septentrion.

10 Le [Dieu] Fort par son souffle donne la glace, et les eaux qui se répandaient au large, sont mises à l'étroit.

11 Il lasse aussi la nuée à force d'arroser; et il écarte les nuées par sa lumière.

12 Et elles font plusieurs tours selon ses desseins pour faire tout ce qu'il leur a commandé, sur la face de la terre habitable.

13 Il les fait venir, soit pour s'en servir de verge, soit pour la terre, soit pour répandre ses bienfaits.

14 Fais attention à ceci, Job; arrête-toi; considère les merveilles du [Dieu] Fort.

15 Sais-tu comment Dieu les arrange, et comment il fait briller la lumière de sa nuée?

16 Connais-tu le balancement des nuées, et les merveilles de celui qui est parfait en science?

17 Pourquoi tes vêtements sont chauds, quand il donne du relâche à la terre par le vent du Midi?

18 As-tu étendu avec lui les cieux, qui sont fermes comme un miroir de fonte?

19 Montre-nous ce que nous lui dirons; car nous ne saurions rien dire par ordre à cause de nos ténèbres.

20 Lui racontera-t-on quand j'aurai parlé? S'il y a un homme qui en parle, certainement il en sera englouti.

21 Et maintenant, on ne voit point la lumière, quand elle resplendit dans les cieux; après que le vent y a passé, et qu'il les a nettoyés.

22 [Et que le temps qui reluit comme] l'or, est venu du Septentrion. Il y a en Dieu une majesté redoutable.

23 C'est le Tout-puissant; on ne le saurait comprendre ; il est grand en puissance, en jugement, et en abondance de justice; il n'opprime personne.

24 C'est pourquoi les hommes le craignent; mais il ne les voit pas tous sages de cœur.