1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

1 Et Job continuant, reprit son discours sentencieux, et dit :

2 Oh! qui me ferait être comme j'étais autrefois, comme j'étais en ces jours où Dieu me gardait.

3 Quand il faisait luire sa lampe sur ma tête, et quand je marchais parmi les ténèbres, [éclairé] par sa lumière.

4 Comme j'étais aux jours de mon automne, lorsque le secret de Dieu était dans ma tente.

5 Quand le Tout-puissant était encore avec moi, et mes gens autour de moi.

6 Quand je lavais mes pas dans le beurre, et que des ruisseaux d'huile découlaient pour moi du rocher.

7 Quand je sortais vers la porte passant par la ville, et que je me faisais préparer un siège dans la place,

8 Les jeunes gens me voyant se cachaient, les vieillards se levaient, et se tenaient debout.

9 Les principaux s'abstenaient de parler, et mettaient la main sur leur bouche.

10 Les Conducteurs retenaient leur voix, et leur langue était attachée à leur palais.

11 L'oreille qui m'entendait, disait que j'étais bienheureux, et l'œil qui me voyait, déposait en ma faveur.

12 Car je délivrais l'affligé qui criait, et l'orphelin qui n'avait personne pour le secourir.

13 La bénédiction de celui qui s'en allait périr, venait sur moi, et je faisais que le cœur de la veuve chantait de joie.

14 J'étais revêtu de la justice, elle me servait de vêtement, et mon équité m'était comme un manteau, et [comme] une tiare.

15 Je servais d'œil à l'aveugle, et de pieds au boiteux.

16 J'étais le père des pauvres, et je m'informais diligemment de la cause qui ne m'était point connue.

17 Je cassais les grosses dents de l'injuste, et je lui arrachais la proie d'entre ses dents.

18 C'est pourquoi je disais : Je mourrai dans mon lit, et je multiplierai mes jours comme les grains de sable.

19 Ma racine était ouverte aux eaux, et la rosée demeurait toute la nuit sur mes branches.

20 Ma gloire se renouvelait en moi, et mon arc était renforcé en ma main.

21 On m'écoutait, et on attendait [que j'eusse parlé]; et lorsque j'avais dit mon avis, on se tenait dans le silence.

22 Ils ne répliquaient rien après ce que je disais, et ma parole se répandait sur eux [comme une rosée].

23 Ils m'attendaient comme on attend la pluie; ils ouvraient leur bouche, comme après la pluie de la dernière saison.

24 Riais-je avec eux? ils ne le croyaient point; et ils ne faisaient point disparaître la sérénité de mon visage.

25 Voulais-je aller avec eux? j'étais assis au haut bout, j'étais entr'eux comme un Roi dans son armée, et comme un homme qui console les affligés.