1 When it was decided that we would sail for Italy, Paul and some other prisoners were handed over to a centurion named Julius, who belonged to the Imperial Regiment.2 We boarded a ship from Adramyttium about to sail for ports along the coast of the province of Asia, and we put out to sea. Aristarchus, a Macedonian from Thessalonica, was with us.3 The next day we landed at Sidon; and Julius, in kindness to Paul, allowed him to go to his friends so they might provide for his needs.4 From there we put out to sea again and passed to the lee of Cyprus because the winds were against us.5 When we had sailed across the open sea off the coast of Cilicia and Pamphylia, we landed at Myra in Lycia.6 There the centurion found an Alexandrian ship sailing for Italy and put us on board.7 We made slow headway for many days and had difficulty arriving off Cnidus. When the wind did not allow us to hold our course, we sailed to the lee of Crete, opposite Salmone.8 We moved along the coast with difficulty and came to a place called Fair Havens, near the town of Lasea.9 Much time had been lost, and sailing had already become dangerous because by now it was after the Day of Atonement. "So Paul warned them,10 "Men, I can see that our voyage is going to be disastrous and bring great loss to ship and cargo, and to our own lives also."11 But the centurion, instead of listening to what Paul said, followed the advice of the pilot and of the owner of the ship.12 Since the harbor was unsuitable to winter in, the majority decided that we should sail on, hoping to reach Phoenix and winter there. This was a harbor in Crete, facing both southwest and northwest.13 When a gentle south wind began to blow, they saw their opportunity; so they weighed anchor and sailed along the shore of Crete.14 Before very long, a wind of hurricane force, called the Northeaster, swept down from the island.15 The ship was caught by the storm and could not head into the wind; so we gave way to it and were driven along.16 As we passed to the lee of a small island called Cauda, we were hardly able to make the lifeboat secure,17 so the men hoisted it aboard. Then they passed ropes under the ship itself to hold it together. Because they were afraid they would run aground on the sandbars of Syrtis, they lowered the sea anchor "and let the ship be driven along.18 We took such a violent battering from the storm that the next day they began to throw the cargo overboard.19 On the third day, they threw the ship's tackle overboard with their own hands.20 When neither sun nor stars appeared for many days and the storm continued raging, we finally gave up all hope of being saved.21 After they had gone a long time without food, Paul stood up before them and said: "Men, you should have taken my advice not to sail from Crete; then you would have spared yourselves this damage and loss.22 But now I urge you to keep up your courage, because not one of you will be lost; only the ship will be destroyed.23 Last night an angel of the God to whom I belong and whom I serve stood beside me24 and said, 'Do not be afraid, Paul. You must stand trial before Caesar; and God has graciously given you the lives of all who sail with you.'25 So keep up your courage, men, for I have faith in God that it will happen just as he told me.26 Nevertheless, we must run aground on some island."27 On the fourteenth night we were still being driven across the Adriatic "Sea, when about midnight the sailors sensed they were approaching land.28 They took soundings and found that the water was a hundred and twenty feet "deep. A short time later they took soundings again and found it was ninety feet "deep.29 Fearing that we would be dashed against the rocks, they dropped four anchors from the stern and prayed for daylight.30 In an attempt to escape from the ship, the sailors let the lifeboat down into the sea, pretending they were going to lower some anchors from the bow.31 Then Paul said to the centurion and the soldiers, "Unless these men stay with the ship, you cannot be saved."32 So the soldiers cut the ropes that held the lifeboat and let it drift away.33 Just before dawn Paul urged them all to eat. "For the last fourteen days," he said, "you have been in constant suspense and have gone without food —you haven't eaten anything.34 Now I urge you to take some food. You need it to survive. Not one of you will lose a single hair from his head."35 After he said this, he took some bread and gave thanks to God in front of them all. Then he broke it and began to eat.36 They were all encouraged and ate some food themselves.37 Altogether there were 276 of us on board.38 When they had eaten as much as they wanted, they lightened the ship by throwing the grain into the sea.39 When daylight came, they did not recognize the land, but they saw a bay with a sandy beach, where they decided to run the ship aground if they could.40 Cutting loose the anchors, they left them in the sea and at the same time untied the ropes that held the rudders. Then they hoisted the foresail to the wind and made for the beach.41 But the ship struck a sandbar and ran aground. The bow stuck fast and would not move, and the stern was broken to pieces by the pounding of the surf.42 The soldiers planned to kill the prisoners to prevent any of them from swimming away and escaping.43 But the centurion wanted to spare Paul's life and kept them from carrying out their plan. He ordered those who could swim to jump overboard first and get to land.44 The rest were to get there on planks or on other pieces of the ship. In this way everyone reached land safely.

1 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta.14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen;15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive.16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten;17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således.18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord,19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade.22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet.23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa:24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave.25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig.26 Men vi skal strande på en eller annen ø.27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land.28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag.30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen;31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget.32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle.33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder.35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også.37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet.38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet.39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig.40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden.41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene.42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme;43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land,44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.