1 Send lambs as tribute to the ruler of the land, from Sela, across the desert, to the mount of Daughter Zion.2 Like fluttering birds pushed from the nest, so are the women of Moab at the fords of the Arnon.3 "Make up your mind," Moab says. "Render a decision. Make your shadow like night — at high noon. Hide the fugitives, do not betray the refugees.4 Let the Moabite fugitives stay with you; be their shelter from the destroyer." The oppressor will come to an end, and destruction will cease; the aggressor will vanish from the land.5 In love a throne will be established; in faithfulness a man will sit on it — one from the house "of David — one who in judging seeks justice and speeds the cause of righteousness.6 We have heard of Moab's pride — how great is her arrogance! — of her conceit, her pride and her insolence; but her boasts are empty.7 Therefore the Moabites wail, they wail together for Moab. Lament and grieve for the raisin cakes of Kir Hareseth.8 The fields of Heshbon wither, the vines of Sibmah also. The rulers of the nations have trampled down the choicest vines, which once reached Jazer and spread toward the desert. Their shoots spread out and went as far as the sea. [^2]9 So I weep, as Jazer weeps, for the vines of Sibmah. Heshbon and Elealeh, I drench you with tears! The shouts of joy over your ripened fruit and over your harvests have been stilled.10 Joy and gladness are taken away from the orchards; no one sings or shouts in the vineyards; no one treads out wine at the presses, for I have put an end to the shouting.11 My heart laments for Moab like a harp, my inmost being for Kir Hareseth.12 When Moab appears at her high place, she only wears herself out; when she goes to her shrine to pray, it is to no avail.13 This is the word the LORD has already spoken concerning Moab.14 But now the LORD says: "Within three years, as a servant bound by contract would count them, Moab's splendor and all her many people will be despised, and her survivors will be very few and feeble."
1 Send landsherren de lam han skal ha, fra Sela gjennem ørkenen til Sions datters berg!2 Som flagrende fugler, lik unger som er jaget bort fra redet, skal Moabs døtre være ved Arnons ferjesteder.3 Gi råd, finn utvei for oss! La din skygge midt på dagen være som natten! Skjul de fordrevne, forråd ikke dem som flykter!4 La mine fordrevne barn få herberge hos dig! Vær et skjul for Moab mot ødeleggeren! For det er forbi med voldsmannen, ødeleggelsen får ende, undertrykkerne blir borte av landet.5 Så skal tronen bli grunnfestet ved miskunnhet, og en konge skal sitte trygt på den i Davids telt, en fyrste som søker rett og fremmer rettferdighet.6 Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om dets stolthet, dets overmot og dets storaktighet, dets tomme skryt.7 Derfor skal Moab klage over Moab, alle skal klage; over Kir-Haresets druekaker skal I sukke i dyp sorg.8 For Hesbons marker er visnet, og Sibmas* vintre, hvis edle ranker slo folkenes herskere** til jorden; de nådde like til Jaser og forvillet sig ut i ørkenen; dets kvister bredte sig ut og gikk over havet. / {* Sibma lå nær ved Hesbon.} / {** beruset dem så de falt drukne om.}9 Derfor gråter jeg med Jaser over Sibmas vintre; jeg vanner dig med mine tårer, Hesbon, og dig El'ale! For over din frukthøst og over din kornhøst faller frydeskrik*. / {* fiendenes JES 15, 4. JER 48, 32.}10 Og glede og fryd tas bort fra frukthavene, og i vingårdene lyder ingen frydesang, intet jubelrop; ingen treder vin i persekarene; frydeskriket* gjør jeg ende på. / {* over en fruktbar høst.}11 Derfor bruser mitt indre for Moab som en citar, og mitt hjerte for Kir-Heres.12 Og når Moab har møtt frem på offerhaugen og trettet sig ut der, og det går til sin helligdom for å bede*, da utretter det intet. / {* til sin gud Kamos; 4MO 21, 29. 1KG 11, 7.}13 Dette er det ord som Herren fordum talte mot Moab.14 Men nu taler Herren og sier: Innen tre år, således som en dagarbeider regner årene, skal Moabs herlighet være aktet ringe tross hele dets store folkemengde, og det som blir levnet, skal være lite og ringe og ikke meget verdt.