1 Az éneklõmesternek; Dávid zsoltára.

2 Hallgasd meg, Isten, az én szómat, mikor panaszkodom; az ellenségtõl való félelemtõl mentsd meg éltemet.

3 Rejts el engem a rosszakaróknak tanácsa elõl, a gonosztevõknek gyülekezetétõl.

4 A kik megélesítik nyelvöket, mint a szablyát; irányozzák nyilokat, keserû beszédöket.

5 Hogy lövöldözzék titkon az ártatlant; nagy hirtelenséggel lövöldözik azt, és nem félnek.

6 Megátalkodottak gonosz szándékukban; megegyeztek, hogy tõrt vetnek titkon, mondják: ki látja õket?

7 Álnokságokat koholnak; a kikoholt tervet végrehajták; mindenikök keble és szíve kikutathatatlan.

8 De meglövi õket az Isten; hirtelen nyíl üt rajtok sebet.

9 És megejtik õket, a nyelvök lesz ellenök; iszonyodik mindenki, a ki õket látja.

10 Akkor megfélemlenek mind az emberek; hirdetni fogják Istennek dolgát, és megértik cselekedetét. [ (Psalms 64:11) Örvendeni fog az igaz Istenben, és hozzá menekül; és dicsekedni fognak minden egyenesszívûek. ]

1 Til sangmesteren; en salme av David.

2 Hør, Gud, min røst når jeg klager, bevar mitt liv for fiendens skremsel!

3 Skjul mig for de ondes lønnlige råd, for illgjerningsmenns larmende hop,

4 som hvesser sin tunge som et sverd, legger på buen sin pil, det bitre ord,

5 for å skyte den uskyldige i lønndom; med ett skyter de ham og frykter ikke.

6 De gjør sitt onde råd fast; de forteller hvorledes de vil legge skjulte snarer; de sier: Hvem ser dem?

7 De uttenker ugjerninger: Vi er ferdige, tanken er uttenkt - og menneskenes tanker og hjerter er dype.

8 Da skyter Gud dem; med ett kommer pilen; slaget har rammet dem.

9 Og de blir nedstyrtet, deres tunge kommer over dem; alle de som ser på dem, ryster på hodet.

10 Og alle mennesker frykter og forkynner Guds gjerning, og de forstår hans verk.

11 Den rettferdige gleder sig i Herren og tar sin tilflukt til ham, og alle opriktige av hjertet priser sig lykkelige.