1 Lăudaţi pe Domnul! Lăudaţi pe Domnul, căci este bun, căci îndurarea Lui ţine în veci!

2 Cine va putea spune isprăvile măreţe ale Domnului? Cine va putea vesti toată lauda Lui?

3 Ferice de cei ce păzesc Legea, de cei ce înfăptuiesc dreptatea în orice vreme!

4 Adu-Ţi aminte de mine, Doamne, în bunăvoinţa Ta pentru poporul Tău! Adu-Ţi aminte de mine, şi dă -i ajutorul Tău,

5 ca să văd fericirea aleşilor Tăi, să mă bucur de bucuria poporului Tău, şi să mă laud cu moştenirea Ta!

6 Noi am păcătuit ca şi părinţii noştri, am săvîrşit nelegiuirea, am făcut rău.

7 Părinţii noştri în Egipt n'au luat aminte la minunile Tale, nu şi-au adus aminte de mulţimea îndurărilor Tale, şi au fost neascultători la mare, la marea Roşie.

8 Dar El i -a scăpat, din pricina Numelui Lui, ca să-Şi arate puterea.

9 A mustrat marea Roşie, şi ea s'a uscat; şi i -a trecut prin adîncuri ca printr'un pustiu.

10 I -a scăpat din mîna celui ce -i ura, şi i -a izbăvit din mîna vrăjmaşului.

11 Apele au acoperit pe protivnicii lor. N'a rămas unul măcar din ei.

12 Atunci ei au crezut în cuvintele Lui şi au cîntat laudele Lui.

13 Dar au uitat curînd lucrările Lui, şi n'au aşteptat împlinirea planurilor Lui.

14 Ci i -a apucat pofta în pustie, şi au ispitit pe Dumnezeu în pustietate.

15 El le -a dat ce cereau; dar a trimes o molimă printre ei.

16 În tabără au fost geloşi pe Moise, şi pe Aaron, sfîntul Domnului.

17 Atunci s'a deschis pămîntul, şi a înghiţit pe Datan, şi s'a închis deasupra cetei lui Abiram.

18 Focul le -a aprins ceata, şi flacăra a mistuit pe cei răi.

19 Au făcut un viţel în Horeb. S'au închinat înaintea unui chip turnat,

20 şi au schimbat Slava lor, pe chipul unui bou, care mănîncă iarbă.

21 Au uitat pe Dumnezeu, Mîntuitorul lor, care făcuse lucruri mari în Egipt,

22 minuni în ţara lui Ham, semne minunate la marea Roşie.

23 Şi El a vorbit să -i nimicească: dar Moise, alesul său, a stătut la mijloc înaintea Lui, ca să -L abată dela mînia Lui şi să -L oprească să -i nimicească.

24 Ei au nesocotit ţara desfătărilor; n'au crezut în Cuvîntul Domnului,

25 ci au cîrtit în corturile lor, şi n'au ascultat de glasul Lui.

26 Atunci El a ridicat mîna şi a jurat că -i va face să cadă în pustie,

27 că le va doborî sămînţa printre neamuri, şi -i va împrăştia în mijlocul ţărilor.

28 Ei s'au alipit de Baal-Peor, şi au mîncat vite jertfite morţilor.

29 Au mîniat astfel pe Domnul prin faptele lor, şi o urgie a izbucnit între ei.

30 Dar Fineas s'a sculat şi a făcut judecată, şi astfel urgia s'a oprit.

31 Lucrul acesta i -a fost socotit ca o stare de neprihănire, din neam în neam, pe vecie.

32 Ei au mîniat pe Domnul la apele Meriba; şi Moise a fost pedepsit din pricina lor.

33 Căci s'au răzvrătit împotriva Duhului Lui, şi Moise a vorbit în chip uşuratic cu buzele.

34 Ei n'au nimicit popoarele, pe cari le poruncise Domnul să le nimicească.

35 Ci s-au amestecat cu neamurile, şi au învăţat faptele lor,

36 au slujit idolilor lor, cari au fost o cursă pentru ei.

37 Şi-au jertfit fiii şi fiicele la idoli,

38 au vărsat sînge nevinovat, sîngele fiilor şi fiicelor lor, pe cari i-au jertfit idolilor din Canaan, şi ţara a fost spurcată astfel prin omoruri.

39 S'au spurcat prin faptele lor, au desfrînat prin faptele lor.

40 Atunci Domnul S'a aprins de mînie împotriva poporului Său, şi a urît moştenirea Lui.

41 I -a dat în mînile neamurilor, cei ce îi urau au stăpînit peste ei,

42 vrăjmaşii lor i-au asuprit, şi au fost smeriţi supt puterea lor.

43 El de mai multe ori i -a izbăvit, dar ei s'au arătat neascultători în planurile lor, şi au ajuns nenorociţi prin nelegiuirea lor.

44 Dar El le -a văzut strîmtorarea, cînd le -a auzit strigătele.

45 Şi -a adus aminte de legămîntul Său, şi a avut milă de ei, după bunătatea Lui cea mare:

46 a stîrnit pentru ei mila tuturor celor ce i ţineau prinşi de război.

47 Scapă-ne, Doamne, Dumnezeul nostru, şi strînge-ne din mijlocul neamurilor, ca să lăudăm Numele Tău cel sfînt, şi să ne fălim cu lauda Ta!

48 Binecuvîntat să fie Domnul, Dumnezeul lui Israel, din vecincie în vecinicie! Şi tot poporul să zică: ,,Amin! Lăudaţi pe Domnul!``

1 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

2 Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?

3 Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.

4 Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,

5 så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!

6 Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.

7 Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav.

8 Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde,

9 og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,

10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd,

11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.

12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.

13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;

14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted.

15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv.

16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige.

17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop,

18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige.

19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,

20 og de byttet sin ære* mot billedet av en okse, som eter gress. / {* 5MO 10, 21.}

21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,

22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.

23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.

24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord,

25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.

26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen

27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene.

28 Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde*, / {* d.e. de livløse avgudsbilleder.}

29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.

30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset;

31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig.

32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld;

33 for de var gjenstridige mot hans* Ånd, og han talte tankeløst med sine leber. / {* d.e. Guds.}

34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,

35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger,

36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare,

37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene*. / {* d.e. avgudene.}

38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod.

39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd.

40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.

41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem,

42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd.

43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld.

44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop.

45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,

46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.

47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!

48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!