1 (Un psalm al lui Asaf.) Da, bun este Dumnezeu cu Israel, cu cei cu inima curată.
2 Totuş, era să mi se îndoaie piciorul, şi erau să-mi alunece paşii!
3 Căci mă uitam cu jind la cei nesocotiţi, cînd vedeam fericirea celor răi.
4 Într'adevăr, nimic nu -i turbură pînă la moarte, şi trupul le este încărcat de grăsime.
5 N'au parte de suferinţele omeneşti, şi nu sînt loviţi ca ceilalţi oameni.
6 Deaceea mîndria le slujeşte ca salbă, şi asuprirea este haina care -i înveleşte.
7 Li se bulbucă ochii de grăsime, şi au mai mult decît le-ar dori inima.
8 Rîd, şi vorbesc cu răutate de asuprire: vorbesc de sus,
9 îşi înalţă gura pînă la ceruri, şi limba le cutreieră pămîntul.
10 Deaceea aleargă lumea la ei, înghite apă din plin,
11 şi zice: ,,Ce ar putea să ştie Dumnezeu, şi ce ar putea să cunoască Cel Prea Înalt?``
12 Aşa sînt cei răi: totdeauna fericiţi, şi îşi măresc bogăţiile.
13 Degeaba dar mi-am curăţit eu inima, şi mi-am spălat mînile în nevinovăţie:
14 căci în fiecare zi sînt lovit, şi în toate dimineţile sînt pedepsit.
15 Dacă aş zice: ,,Vreau să vorbesc ca ei,`` iată că n'aş fi credincios neamului copiilor Tăi.
16 M'am gîndit la aceste lucruri ca să le pricep, dar zădarnică mi -a fost truda,
17 pînă ce am intrat în sfîntul locaş al lui Dumnezeu, şi am luat seama la soarta dela urmă a celor răi.
18 Da, Tu -i pui în locuri alunecoase, şi -i arunci în prăpăd.
19 Cum sînt nimiciţi într'o clipă! Sînt perduţi, prăpădiţi printr'un sfîrşit năpraznic.
20 Ca un vis la deşteptare, aşa le lepezi chipul, Doamne, la deşteptarea Ta!
21 Cînd mi se amăra inima, şi mă simţeam străpuns în măruntaie,
22 eram prost şi fără judecată, eram ca un dobitoc înaintea Ta.
23 Însă eu sînt totdeauna cu Tine, Tu m'ai apucat de mîna dreaptă;
24 mă vei călăuzi cu sfatul Tău, apoi mă vei primi în slavă.
25 Pe cine altul am eu în cer afară de Tine? Şi pe pămînt nu-mi găsesc plăcerea în nimeni decît în Tine.
26 Carnea şi inima pot să mi se prăpădească: fiindcă Dumnezeu va fi pururea stînca inimii mele şi partea mea de moştenire.
27 Căci iată că ceice se depărtează de Tine, pier; Tu nimiceşti pe toţi ceice-Ţi sînt necredincioşi.
28 Cît pentru mine, fericirea mea este să mă apropii de Dumnezeu: pe Domnul Dumnezeu Îl fac locul meu de adăpost, ca să povestesc toate lucrările Tale.
1 En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet.
2 Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut.
3 For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel.
4 For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt.
5 De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker.
6 Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon.
7 Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem.
8 De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de.
9 De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden.
10 Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig*. / {* d.e. de nyter stor lykke.}
11 Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste?
12 Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt.
13 Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld;
14 jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt.
15 Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således*, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. / {* SLM 73, 13. 14.}
16 Og jeg tenkte efter for å forstå dette*; det var en plage i mine øine / {* SLM 73, 3-14.}
17 - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt.
18 Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne.
19 Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.
20 Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op.
21 Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer,
22 da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig.
23 Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd.
24 Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet.
25 Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.
26 Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.
27 For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor*. / {* d.e. i utroskap bryter pakten med dig.}
28 Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger.