1 (Către mai marele cîntăreţilor. Se cîntă ca ,,cerboaica zorilor``. Un psalm al lui David.) Dumnezeule! Dumnezeule! Pentruce m'ai părăsit, şi pentruce Te depărtezi fără să-mi ajuţi şi fără s'asculţi plîngerile mele?

2 Strig ziua, Dumnezeule, şi nu-mi răspunzi: strig şi noaptea, şi tot n'am odihnă.

3 Totuş Tu eşti Cel Sfînt, şi Tu locuieşti în mijlocul laudelor lui Israel.

4 În Tine se încredeau părinţii noştri: se încredeau, şi -i izbăveai.

5 Strigau către Tine, şi erau scăpaţi; se încredeau în Tine, şi nu rămîneau de ruşine.

6 Dar eu sînt vierme, nu om, am ajuns de ocara oamenilor şi dispreţuit de popor.

7 Toţi ceice mă văd îşi bat joc de mine, îşi deschid gura, dau din cap şi zic:

8 ,,S'a încrezut în Domnul! Să -l mîntuiască Domnul, să -l izbăvească, fiindcă -l iubeşte!`` -

9 Da, Tu m'ai scos din pîntecele mamei, m'ai pus la adăpost de orice grijă la ţîţele mamei mele;

10 de cînd eram la sînul mamei, am fost supt paza Ta, din pîntecele mamei ai fost Dumnezeul meu.

11 Nu Te depărta de mine, căci s'apropie necazul, şi nimeni nu-mi vine în ajutor.

12 O mulţime de tauri sînt împrejurul meu, nişte tauri din Basan mă înconjoară.

13 Îşi deschid gura împotriva mea, ca un leu, care sfîşie şi răcneşte.

14 Am ajuns ca apa, care se scurge, şi toate oasele mi se despart; mi s'a făcut inima ca ceara, şi se topeşte înlăuntrul meu.

15 Mi se usucă puterea ca lutul, şi mi se lipeşte limba de cerul gurii: m'ai adus în ţărîna morţii.

16 Căci nişte cîni mă înconjoară, o ceată de nelegiuiţi dau tîrcoale împrejurul meu, mi-au străpuns mînile şi picioarele:

17 toate oasele aş putea să mi le număr. Ei, însă, pîndesc şi mă privesc;

18 îşi împart hainele mele între ei, şi trag la sorţ pentru cămaşa mea.

19 Dar Tu, Doamne, nu Te depărta! Tu, Tăria mea, vino de grabă în ajutorul meu!

20 Scapă-mi sufletul de sabie, şi viaţa din ghiarele cînilor!

21 Scapă-mă din gura leului, şi scoate-mă din coarnele bivolului!

22 Voi vesti Numele Tău fraţilor mei, şi Te voi lăuda în mijlocul adunării.

23 Cei ce vă temeţi de Domnul, lăudaţi -L! Voi toţi, sămînţa lui Iacov, slăviţi -L! Cutremuraţi-vă înaintea Lui, voi toţi, sămînţa lui Israel!

24 Căci El nici nu dispreţuieşte, nici nu urăşte necazurile celui nenorocit, şi nu-Şi ascunde Faţa de el, ci îl ascultă cînd strigă către El.

25 În adunarea cea mare, Tu vei fi pricina laudelor mele: şi-mi voi împlini juruinţele în faţa celor ce se tem de Tine.

26 Cei săraci vor mînca şi se vor sătura, ceice caută pe Domnul, Îl vor lăuda: veselă să vă fie inima pe vecie!

27 Toate marginile pămîntului îşi vor aduce aminte şi se vor întoarce la Domnul: toate familiile neamurilor se vor închina înaintea Ta.

28 Căci a Domnului este împărăţia: El stăpîneşte peste neamuri.

29 Toţi cei puternici de pe pămînt vor mînca şi se vor închina şi ei; înaintea Lui se vor pleca toţi ceice se pogoară în ţărînă, ceice nu pot să-şi păstreze viaţa.

30 O sămînţă de oameni li va sluji; şi se va vorbi despre Domnul către ceice vor veni după ei.

31 Aceştia vor veni şi vor vesti dreptatea Lui, vor vesti lucrarea Lui poporului care se va naşte.

1 Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"*; en salme av David. / {* sannsynligvis melodien.}

2 Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord.

3 Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie.

4 Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.

5 Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem.

6 Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme.

7 Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.

8 Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier:

9 Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.

10 Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst.

11 På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud.

12 Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper.

13 Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig.

14 De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve.

15 Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv.

16 Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig.

17 For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter.

18 Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst.

19 De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel.

20 Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig!

21 Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste* fra hunders vold! / {* d.e. min sjel.}

22 Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig!

23 Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig.

24 I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt!

25 For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han.

26 Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham.

27 De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid!

28 Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn.

29 For riket hører Herren til, og han hersker over folkene.

30 Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live.

31 Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten.

32 De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.