1 (Către mai marele cîntăreţilor. După Iedutun. Un psalm al lui Asaf.) Strig cu glasul meu către Dumnezeu, strig cu glasul meu către Dumnezeu, şi El mă va asculta.

2 În ziua necazului meu, caut pe Domnul; noaptea, mînile îmi stau întinse fără curmare; sufletul meu nu vrea nicio mîngîiere.

3 Mi-aduc aminte de Dumnezeu, şi gem; mă gîndesc adînc în mine, şi mi se mîhneşte duhul. -

4 Tu îmi ţii ploapele deschise; şi, de mult ce mă frămînt, nu pot vorbi.

5 Mă gîndesc la zilele de demult, la anii de odinioară.

6 Mă gîndesc la cîntările mele noaptea, cuget adînc în lăuntrul inimii mele, îmi cade duhul pe gînduri, şi zic:

7 ,,Va lepăda Domnul pentru totdeauna? Şi nu va mai fi El binevoitor?

8 S'a isprăvit bunătatea Lui pe vecie? S'a dus făgăduinţa Lui pentru totdeauna?

9 A uitat Dumnezeu să aibă milă? Şi -a tras El, în mînia Lui, înapoi îndurarea?`` -

10 Atunci îmi zic: ,,Ceeace mă face să sufăr, este că dreapta Celui Prea Înalt nu mai este aceeaş``...

11 Dar tot voi lăuda lucrările Domnului, căci îmi aduc aminte de minunile Tale de odinioară;

12 da, mă voi gîndi la toate lucrările Tale, şi voi lua aminte la toate isprăvile Tale.

13 Dumnezeule, căile Tale sînt sfinte! Care Dumnezeu este mare ca Dumnezeul nostru?

14 Tu eşti Dumnezeul, care faci minuni; Tu Ţi-ai arătat puterea printre popoare.

15 Prin braţul Tău, Tu ai izbăvit pe poporul Tău, pe fiii lui Iacov şi ai lui Iosif.

16 Cînd Te-au văzut apele, Dumnezeule, cînd Te-au văzut apele, s'au cutremurat, şi adîncurile s'au mişcat.

17 Norii au turnat apă cu găleata, tunetul a răsunat în nori, şi săgeţile Tale au sburat în toate părţile.

18 Tunetul Tău a isbucnit în vîrtej de vînt, fulgerile au luminat lumea: pămîntul s'a mişcat şi s'a cutremurat.

19 Ţi-ai croit un drum prin mare, o cărare prin apele cele mari, şi nu Ţi s'au mai cunoscut urmele.

20 Ai povăţuit pe poporul Tău ca pe o turmă, prin mîna lui Moise şi Aaron.

1 Til sangmesteren, for Jedutun*; av Asaf; en salme. / {* SLM 62, 1.}

2 Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

3 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

4 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

5 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

6 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

7 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

8 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

9 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

10 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

11 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

12 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

13 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

14 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

15 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

16 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

17 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

18 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

19 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

20 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

21 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.