1 (O cîntare. Un psalm al fiilor lui Core. Către mai marele cîntăreţilor. De cîntat cu flautul. O cîntare a lui Heman, Ezrahitul.) Doamne, Dumnezeul mîntuirii mele! Zi şi noapte strig înaintea Ta!

2 S'ajungă rugăciunea mea înaintea Ta! Ia aminte la cererile mele;

3 căci mi s'a săturat sufletul de rele, şi mi se apropie viaţa de locuinţa morţilor.

4 Sînt pus în rîndul celor ce se pogoară în groapă, sînt ca un om, care nu mai are putere.

5 Stau întins printre cei morţi, ca cei ucişi şi culcaţi în mormînt, de cari nu-Ţi mai aduci aminte, şi cari sînt despărţiţi de mîna Ta.

6 M'ai aruncat în groapa cea mai de jos, în întunerec, în adîncuri.

7 Mînia Ta mă apasă, şi mă năpădeşti cu toate valurile Tale. -

8 Ai îndepărtat dela mine pe toţi prietenii mei, m'ai făcut o pricină de scîrbă pentru ei; sînt închis şi nu pot să ies.

9 Mi se topesc ochii de suferinţă; în toate zilele Te chem, Doamne, şi-mi întind mînile spre Tine!

10 Oare pentru morţi faci Tu minuni? Sau se scoală morţii să Te laude? -

11 Se vorbeşte de bunătatea Ta în mormînt, şi de credincioşia Ta în Adînc?

12 Sînt cunoscute minunile Tale în întunerec, şi dreptatea Ta în ţara uitării?

13 Doamne, eu îşi cer ajutorul, şi dimineaţa rugăciunea mea se înalţă la Tine.

14 Pentruce, Doamne, lepezi sufletul meu? Pentruce îmi ascunzi Faţa Ta?

15 Din tinereţă, sînt nenorocit şi trag să mor, sînt cuprins de spaimele Tale, şi nu ştiu ce să mai fac.

16 Mînia Ta trece peste mine, spaimele Tale mă nimicesc de tot.

17 Ele mă înconjoară toată ziua, ca nişte ape, mă înfăşoară toate deodată.

18 Ai depărtat dela mine pe prieteni şi tovarăşi; şi cei de aproape ai mei s'au făcut nevăzuţi.

1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}

2 Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.

3 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!

4 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.

5 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,

6 frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}

7 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.

8 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.

9 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.

10 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

11 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

12 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?

13 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

14 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.

15 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

16 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.

17 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.

18 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.

19 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.