1 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn.

2 Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

3 Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

4 Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

5 Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

6 Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

7 Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!

8 Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

1 Dávid tanítása; imádság a barlangban létekor.

2 Fenszóval hívom az Urat, fenszóval könyörgök az Úrhoz.

3 Kiöntöm elõtte panaszomat, kitárom elõtte nyomorúságomat,

4 Mikor elcsügged bennem a lelkem. Te pedig tudod az én ösvényemet, hogy az úton, a melyen járok, tõrt hánytak elém.

5 Tekints jobbra és lásd meg, hogy senki sincsen, a ki ismerne; nincsen számomra menedék; senki sem tudakozódik felõlem.

6 Hívlak téged, oh Uram; [s ezt] mondom: Te vagy oltalmam [és] örökségem az élõknek földén;

7 Figyelmezz esedezésemre, mert igen nyomorult vagyok! Szabadíts meg engem üldözõimtõl, mert hatalmasabbak nálamnál! [ (Psalms 142:8) Vezesd ki lelkemet a börtönbõl, hogy magasztaljam a te nevedet! Az igazak vegyenek engem körül, mikor jól teszel majd velem. ]