1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
1 Job again took up his parable, and said,
2 "Oh that I were as in the months of old,
as in the days when God watched over me;
3 when his lamp shone on my head,
and by his light I walked through darkness,
4 as I was in my prime,
when the friendship of God was in my tent,
5 when the Almighty was yet with me,
and my children were around me,
6 when my steps were washed with butter,
and the rock poured out streams of oil for me,
7 when I went out to the city gate,
when I prepared my seat in the street.
8 The young men saw me and hid themselves.
The aged rose up and stood.
9 The princes refrained from talking,
and laid their hand on their mouth.
10 The voice of the nobles was hushed,
and their tongue stuck to the roof of their mouth.
11 For when the ear heard me, then it blessed me,
and when the eye saw me, it commended me,
12 because I delivered the poor who cried,
and the fatherless also, who had no one to help him,
13 the blessing of him who was ready to perish came on me,
and I caused the widow’s heart to sing for joy.
14 I put on righteousness, and it clothed me.
My justice was as a robe and a diadem.
15 I was eyes to the blind,
and feet to the lame.
16 I was a father to the needy.
I researched the cause of him whom I didn’t know.
17 I broke the jaws of the unrighteous
and plucked the prey out of his teeth.
18 Then I said, ‘I will die in my own house,
I will count my days as the sand.
19 My root is spread out to the waters.
The dew lies all night on my branch.
20 My glory is fresh in me.
My bow is renewed in my hand.’
21 "Men listened to me, waited,
and kept silence for my counsel.
22 After my words they didn’t speak again.
My speech fell on them.
23 They waited for me as for the rain.
Their mouths drank as with the spring rain.
24 I smiled on them when they had no confidence.
They didn’t reject the light of my face.
25 I chose out their way, and sat as chief.
I lived as a king in the army,
as one who comforts the mourners.