1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg
3 - for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :
4 Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.
5 Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.
6 Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.
7 La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!
8 For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?
9 Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?
10 Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?
11 Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.
12 I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?
13 Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:
14 Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.
15 De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.
16 Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,
17 så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.
18 Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.
19 Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det* er der ikke. / {* det han eide.}
20 Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.
21 Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.
22 Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.
23 Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.
1 Job again took up his parable, and said,
2 "As God lives, who has taken away my right,
the Almighty, who has made my soul bitter
3 (for the length of my life is still in me,
and the spirit of God is in my nostrils);
4 surely my lips will not speak unrighteousness,
neither will my tongue utter deceit.
5 Far be it from me that I should justify you.
Until I die I will not put away my integrity from me.
6 I hold fast to my righteousness, and will not let it go.
My heart will not reproach me so long as I live.
7 "Let my enemy be as the wicked.
Let him who rises up against me be as the unrighteous.
8 For what is the hope of the godless, when he is cut off, when God takes away his life?
9 Will God hear his cry when trouble comes on him?
10 Will he delight himself in the Almighty,
and call on God at all times?
11 I will teach you about the hand of God.
I will not conceal that which is with the Almighty.
12 Behold, all of you have seen it yourselves;
why then have you become altogether vain?
13 "This is the portion of a wicked man with God,
the heritage of oppressors, which they receive from the Almighty.
14 If his children are multiplied, it is for the sword.
His offspring will not be satisfied with bread.
15 Those who remain of him will be buried in death.
His widows will make no lamentation.
16 Though he heap up silver as the dust,
and prepare clothing as the clay;
17 he may prepare it, but the just will put it on,
and the innocent will divide the silver.
18 He builds his house as the moth,
as a booth which the watchman makes.
19 He lies down rich, but he will not do so again.
He opens his eyes, and he is not.
20 Terrors overtake him like waters.
A storm steals him away in the night.
21 The east wind carries him away, and he departs.
It sweeps him out of his place.
22 For it hurls at him, and does not spare,
as he flees away from his hand.
23 Men will clap their hands at him,
and will hiss him out of his place.