1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
2 Job tok til orde og sa:
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
20 Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
1 After this Job opened his mouth, and cursed the day of his birth. 2 Job answered:
3 "Let the day perish in which I was born,
the night which said, ‘There is a boy conceived.’
4 Let that day be darkness.
Don’t let God from above seek for it,
neither let the light shine on it.
5 Let darkness and the shadow of death claim it for their own.
Let a cloud dwell on it.
Let all that makes the day black terrify it.
6 As for that night, let thick darkness seize on it.
Let it not rejoice among the days of the year.
Let it not come into the number of the months.
7 Behold, let that night be barren.
Let no joyful voice come therein.
8 Let them curse it who curse the day,
who are ready to rouse up leviathan.
9 Let the stars of its twilight be dark.
Let it look for light, but have none,
neither let it see the eyelids of the morning,
10 because it didn’t shut up the doors of my mother’s womb,
nor did it hide trouble from my eyes.
11 "Why didn’t I die from the womb?
Why didn’t I give up the spirit when my mother bore me?
12 Why did the knees receive me?
Or why the breast, that I should nurse?
13 For now I should have lain down and been quiet.
I should have slept, then I would have been at rest,
14 with kings and counselors of the earth,
who built up waste places for themselves;
15 or with princes who had gold,
who filled their houses with silver;
16 or as a hidden untimely birth I had not been,
as infants who never saw light.
17 There the wicked cease from troubling.
There the weary are at rest.
18 There the prisoners are at ease together.
They don’t hear the voice of the taskmaster.
19 The small and the great are there.
The servant is free from his master.
20 "Why is light given to him who is in misery,
life to the bitter in soul,
21 who long for death, but it doesn’t come;
and dig for it more than for hidden treasures,
22 who rejoice exceedingly,
and are glad, when they can find the grave?
23 Why is light given to a man whose way is hidden,
whom God has hedged in?
24 For my sighing comes before I eat.
My groanings are poured out like water.
25 For the thing which I fear comes on me,
that which I am afraid of comes to me.
26 I am not at ease, neither am I quiet, neither do I have rest;
but trouble comes."