1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

1 "But now those who are younger than I have me in derision,

whose fathers I considered unworthy to put with my sheep dogs.

2 Of what use is the strength of their hands to me,

men in whom ripe age has perished?

3 They are gaunt from lack and famine.

They gnaw the dry ground, in the gloom of waste and desolation.

4 They pluck salt herbs by the bushes.

The roots of the broom tree are their food.

5 They are driven out from among men.

They cry after them as after a thief,

6 so that they live in frightful valleys,

and in holes of the earth and of the rocks.

7 They bray among the bushes.

They are gathered together under the nettles.

8 They are children of fools, yes, children of wicked men.

They were flogged out of the land.

9 "Now I have become their song.

Yes, I am a byword to them.

10 They abhor me, they stand aloof from me,

and don’t hesitate to spit in my face.

11 For he has untied his cord, and afflicted me;

and they have thrown off restraint before me.

12 On my right hand rise the rabble.

They thrust aside my feet.

They cast their ways of destruction up against me.

13 They mar my path.

They promote my destruction

without anyone’s help.

14 As through a wide breach they come.

They roll themselves in amid the ruin.

15 Terrors have turned on me.

They chase my honor as the wind.

My welfare has passed away as a cloud.

16 "Now my soul is poured out within me.

Days of affliction have taken hold of me.

17 In the night season my bones are pierced in me,

and the pains that gnaw me take no rest.

18 My garment is disfigured by great force.

It binds me about as the collar of my tunic.

19 He has cast me into the mire.

I have become like dust and ashes.

20 I cry to you, and you do not answer me.

I stand up, and you gaze at me.

21 You have turned to be cruel to me.

With the might of your hand you persecute me.

22 You lift me up to the wind, and drive me with it.

You dissolve me in the storm.

23 For I know that you will bring me to death,

to the house appointed for all living.

24 "However doesn’t one stretch out a hand in his fall?

Or in his calamity therefore cry for help?

25 Didn’t I weep for him who was in trouble?

Wasn’t my soul grieved for the needy?

26 When I looked for good, then evil came.

When I waited for light, darkness came.

27 My heart is troubled, and doesn’t rest.

Days of affliction have come on me.

28 I go mourning without the sun.

I stand up in the assembly, and cry for help.

29 I am a brother to jackals,

and a companion to ostriches.

30 My skin grows black and peels from me.

My bones are burned with heat.

31 Therefore my harp has turned to mourning,

and my pipe into the voice of those who weep.