1 Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,
2 når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?
3 Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?
4 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
5 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
6 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
7 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
8 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
9 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
10 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
11 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
12 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
13 Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}
14 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
15 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
16 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
17 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
18 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
19 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
20 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
21 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
22 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
23 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
24 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
25 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
26 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
27 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
28 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
29 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
30 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
31 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
32 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
33 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
34 Og Herren blev ved å svare Job og sa:
35 Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!
36 Da svarte Job Herren og sa:
37 Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.
38 En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.
1 "Do you know the time when the mountain goats give birth?
Do you watch when the doe bears fawns?
2 Can you count the months that they fulfill?
Or do you know the time when they give birth?
3 They bow themselves. They bear their young.
They end their labor pains.
4 Their young ones become strong.
They grow up in the open field.
They go out, and don’t return again.
5 "Who has set the wild donkey free?
Or who has loosened the bonds of the swift donkey,
6 whose home I have made the wilderness,
and the salt land his dwelling place?
7 He scorns the tumult of the city,
neither does he hear the shouting of the driver.
8 The range of the mountains is his pasture.
He searches after every green thing.
9 "Will the wild ox be content to serve you?
Or will he stay by your feeding trough?
10 Can you hold the wild ox in the furrow with his harness?
Or will he till the valleys after you?
11 Will you trust him, because his strength is great?
Or will you leave to him your labor?
12 Will you confide in him, that he will bring home your seed,
and gather the grain of your threshing floor?
13 "The wings of the ostrich wave proudly,
but are they the feathers and plumage of love?
14 For she leaves her eggs on the earth,
warms them in the dust,
15 and forgets that the foot may crush them,
or that the wild animal may trample them.
16 She deals harshly with her young ones, as if they were not hers.
Though her labor is in vain, she is without fear,
17 because God has deprived her of wisdom,
neither has he imparted to her understanding.
18 When she lifts up herself on high,
she scorns the horse and his rider.
19 "Have you given the horse might?
Have you clothed his neck with a quivering mane?
20 Have you made him to leap as a locust?
The glory of his snorting is awesome.
21 He paws in the valley, and rejoices in his strength.
He goes out to meet the armed men.
22 He mocks at fear, and is not dismayed,
neither does he turn back from the sword.
23 The quiver rattles against him,
the flashing spear and the javelin.
24 He eats up the ground with fierceness and rage,
neither does he stand still at the sound of the trumpet.
25 As often as the trumpet sounds he snorts, ‘Aha!’
He smells the battle afar off,
the thunder of the captains, and the shouting.
26 "Is it by your wisdom that the hawk soars,
and stretches her wings toward the south?
27 Is it at your command that the eagle mounts up,
and makes his nest on high?
28 On the cliff he dwells and makes his home,
on the point of the cliff and the stronghold.
29 From there he spies out the prey.
His eyes see it afar off.
30 His young ones also suck up blood.
Where the slain are, there he is."