1 Da tok Job til orde og sa:

2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

5 jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}

6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

10 De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}

11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}

16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

18 Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}

19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

1 And Job answereth and saith: --

2 I have heard many such things, Miserable comforters [are] ye all.

3 Is there an end to words of wind? Or what doth embolden thee that thou answerest?

4 I also, like you, might speak, If your soul were in my soul`s stead. I might join against you with words, And nod at you with my head.

5 I might harden you with my mouth, And the moving of my lips might be sparing.

6 If I speak, my pain is not restrained, And I cease -- what goeth from me?

7 Only, now, it hath wearied me; Thou hast desolated all my company,

8 And Thou dost loathe me, For a witness it hath been, And rise up against me doth my failure, In my face it testifieth.

9 His anger hath torn, and he hateth me, He hath gnashed at me with his teeth, My adversary sharpeneth his eyes for me.

10 They have gaped on me with their mouth, In reproach they have smitten my cheeks, Together against me they set themselves.

11 God shutteth me up unto the perverse, And to the hands of the wicked turneth me over.

12 At ease I have been, and he breaketh me, And he hath laid hold on my neck, And he breaketh me in pieces, And he raiseth me to him for a mark.

13 Go round against me do his archers. He splitteth my reins, and spareth not, He poureth out to the earth my gall.

14 He breaketh me -- breach upon breach, He runneth upon me as a mighty one.

15 Sackcloth I have sewed on my skin, And have rolled in the dust my horn.

16 My face is foul with weeping, And on mine eyelids [is] death-shade.

17 Not for violence in my hands, And my prayer [is] pure.

18 O earth, do not thou cover my blood! And let there not be a place for my cry.

19 Also, now, lo, in the heavens [is] my witness, And my testifier in the high places.

20 My interpreter [is] my friend, Unto God hath mine eye dropped:

21 And he reasoneth for a man with God, And a son of man for his friend.

22 When a few years do come, Then a path I return not do I go.