1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}
19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}
1 And Eliphaz the Temanite answereth and saith: --
2 Hath one tried a word with thee? -- Thou art weary! And to keep in words who is able?
3 Lo, thou hast instructed many, And feeble hands thou makest strong.
4 The stumbling one do thy words raise up, And bowing knees thou dost strengthen.
5 But now, it cometh in unto thee, And thou art weary; It striketh unto thee, and thou art troubled.
6 Is not thy reverence thy confidence? Thy hope -- the perfection of thy ways?
7 Remember, I pray thee, Who, being innocent, hath perished? And where have the upright been cut off?
8 As I have seen -- ploughers of iniquity, And sowers of misery, reap it!
9 From the breath of God they perish, And from the spirit of His anger consumed.
10 The roaring of a lion, And the voice of a fierce lion, And teeth of young lions have been broken.
11 An old lion is perishing without prey, And the whelps of the lioness do separate.
12 And unto me a thing is secretly brought, And receive doth mine ear a little of it.
13 In thoughts from visions of the night, In the falling of deep sleep on men,
14 Fear hath met me, and trembling, And the multitude of my bones caused to fear.
15 And a spirit before my face doth pass, Stand up doth the hair of my flesh;
16 It standeth, and I discern not its aspect, A similitude [is] over-against mine eyes, Silence! and a voice I hear:
17 `Is mortal man than God more righteous? Than his Maker is a man cleaner?
18 Lo, in His servants He putteth no credence, Nor in His messengers setteth praise.`
19 Also -- the inhabitants of houses of clay, (Whose foundation [is] in the dust, They bruise them before a moth.)
20 From morning to evening are beaten down, Without any regarding, for ever they perish.
21 Hath not their excellency been removed with them? They die, and not in wisdom!