1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

1 Man, born of woman! Of few days, and full of trouble!

2 As a flower he hath gone forth, and is cut off, And he fleeth as a shadow and standeth not.

3 Also -- on this Thou hast opened Thine eyes, And dost bring me into judgment with Thee.

4 Who giveth a clean thing out of an unclean? not one.

5 If determined are his days, The number of his months [are] with Thee, His limit Thou hast made, And he passeth not over;

6 Look away from off him that he may cease, Till he enjoy as an hireling his day.

7 For there is of a tree hope, if it be cut down, That again it doth change, That its tender branch doth not cease.

8 If its root becometh old in the earth, And its stem doth die in the dust,

9 From the fragrance of water it doth flourish, And hath made a crop as a plant.

10 And a man dieth, and becometh weak, And man expireth, and where [is] he?

11 Waters have gone away from a sea, And a river becometh waste and dry.

12 And man hath lain down, and riseth not, Till the wearing out of the heavens they awake not, Nor are roused from their sleep.

13 O that in Sheol Thou wouldst conceal me, Hide me till the turning of Thine anger, Set for me a limit, and remember me.

14 If a man dieth -- doth he revive? All days of my warfare I wait, till my change come.

15 Thou dost call, and I -- I answer Thee; To the work of Thy hands Thou hast desire.

16 But now, my steps Thou numberest, Thou dost not watch over my sin.

17 Sealed up in a bag [is] my transgression, And Thou sewest up mine iniquity.

18 And yet, a falling mountain wasteth away, And a rock is removed from its place.

19 Stones have waters worn away, Their outpourings wash away the dust of earth, And the hope of man Thou hast destroyed.

20 Thou prevailest [over] him for ever, and he goeth, He is changing his countenance, And Thou sendest him away.

21 Honoured are his sons, and he knoweth not; And they are little, and he attendeth not to them.

22 Only -- his flesh for him is pained, And his soul for him doth mourn.`