1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
1 And Zophar the Naamathite answereth and saith: --
2 Therefore my thoughts cause me to answer, And because of my sensations in me.
3 The chastisement of my shame I hear, And the spirit of mine understanding Doth cause me to answer:
4 This hast thou known from antiquity? Since the placing of man on earth?
5 That the singing of the wicked [is] short, And the joy of the profane for a moment,
6 Though his excellency go up to the heavens, And his head against a cloud he strike --
7 As his own dung for ever he doth perish, His beholders say: `Where [is] he?`
8 As a dream he fleeth, and they find him not, And he is driven away as a vision of the night,
9 The eye hath not seen him, and addeth not. And not again doth his place behold him.
10 His sons do the poor oppress, And his hands give back his wealth.
11 His bones have been full of his youth, And with him on the dust it lieth down.
12 Though he doth sweeten evil in his mouth, Doth hide it under his tongue,
13 Hath pity on it, and doth not forsake it, And keep it back in the midst of his palate,
14 His food in his bowels is turned, The bitterness of asps [is] in his heart.
15 Wealth he hath swallowed, and doth vomit it. From his belly God driveth it out.
16 Gall of asps he sucketh, Slay him doth the tongue of a viper.
17 He looketh not on rivulets, Flowing of brooks of honey and butter.
18 He is giving back [what] he laboured for, And doth not consume [it]; As a bulwark [is] his exchange, and he exults not.
19 For he oppressed -- he forsook the poor, A house he hath taken violently away, And he doth not build it.
20 For he hath not known ease in his belly. With his desirable thing he delivereth not himself.
21 There is not a remnant to his food, Therefore his good doth not stay.
22 In the fulness of his sufficiency he is straitened. Every perverse hand doth meet him.
23 It cometh to pass, at the filling of his belly, He sendeth forth against him The fierceness of His anger, Yea, He raineth on him in his eating.
24 He fleeth from an iron weapon, Pass through him doth a bow of brass.
25 One hath drawn, And it cometh out from the body, And a glittering weapon from his gall proceedeth. On him [are] terrors.
26 All darkness is hid for his treasures, Consume him doth a fire not blown, Broken is the remnant in his tent.
27 Reveal do the heavens his iniquity, And earth is raising itself against him.
28 Remove doth the increase of his house, Poured forth in a day of His anger.
29 This [is] the portion of a wicked man from God. And an inheritance appointed him by God.