1 Da tok Job til orde og sa:
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
1 And Job answereth and saith: --
2 Till when do ye afflict my soul, And bruise me with words?
3 These ten times ye put me to shame, ye blush not. Ye make yourselves strange to me --
4 And also -- truly, I have erred, With me doth my error remain.
5 If, truly, over me ye magnify yourselves, And decide against me my reproach;
6 Know now, that God turned me upside down, And His net against me hath set round,
7 Lo, I cry out -- violence, and am not answered, I cry aloud, and there is no judgment.
8 My way He hedged up, and I pass not over, And on my paths darkness He placeth.
9 Mine honour from off me He hath stripped, And He turneth the crown from my head.
10 He breaketh me down round about, and I go, And removeth like a tree my hope.
11 And He kindleth against me His anger, And reckoneth me to Him as His adversaries.
12 Come in do His troops together, And they raise up against me their way, And encamp round about my tent.
13 My brethren from me He hath put far off, And mine acquaintances surely Have been estranged from me.
14 Ceased have my neighbours And my familiar friends have forgotten me,
15 Sojourners of my house and my maids, For a stranger reckon me: An alien I have been in their eyes.
16 To my servant I have called, And he doth not answer, With my mouth I make supplication to him.
17 My spirit is strange to my wife, And my favours to the sons of my [mother`s] womb.
18 Also sucklings have despised me, I rise, and they speak against me.
19 Abominate me do all the men of my counsel, And those I have loved, Have been turned against me.
20 To my skin and to my flesh Cleaved hath my bone, And I deliver myself with the skin of my teeth.
21 Pity me, pity me, ye my friends, For the hand of God hath stricken against me.
22 Why do you pursue me as God? And with my flesh are not satisfied?
23 Who doth grant now, That my words may be written? Who doth grant that in a book they may be graven?
24 With a pen of iron and lead -- For ever in a rock they may be hewn.
25 That -- I have known my Redeemer, The Living and the Last, For the dust he doth rise.
26 And after my skin hath compassed this [body], Then from my flesh I see God:
27 Whom I -- I see on my side, And mine eyes have beheld, and not a stranger, Consumed have been my reins in my bosom.
28 But ye say, `Why do we pursue after him?` And the root of the matter hath been found in me.
29 Be ye afraid because of the sword, For furious [are] the punishments of the sword, That ye may know that [there is] a judgment.