1 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
2 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
3 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
4 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
5 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
6 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
7 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
8 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
9 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
10 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
11 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
12 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
13 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
14 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
15 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
16 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
17 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
18 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
19 Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / {* pilen.}
20 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
21 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
22 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
23 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
24 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
25 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
1 Dost thou draw leviathan with an angle? And with a rope thou lettest down -- his tongue?
2 Dost thou put a reed in his nose? And with a thorn pierce his jaw?
3 Doth he multiply unto thee supplications? Doth he speak unto thee tender things?
4 Doth he make a covenant with thee? Dost thou take him for a servant age-during?
5 Dost thou play with him as a bird? And dost thou bind him for thy damsels?
6 (Feast upon him do companions, They divide him among the merchants!)
7 Dost thou fill with barbed irons his skin? And with fish-spears his head?
8 Place on him thy hand, Remember the battle -- do not add!
9 Lo, the hope of him is found a liar, Also at his appearance is not one cast down?
10 None so fierce that he doth awake him, And who [is] he before Me stationeth himself?
11 Who hath brought before Me and I repay? Under the whole heavens it [is] mine.
12 I do not keep silent concerning his parts, And the matter of might, And the grace of his arrangement.
13 Who hath uncovered the face of his clothing? Within his double bridle who doth enter?
14 The doors of his face who hath opened? Round about his teeth [are] terrible.
15 A pride -- strong ones of shields, Shut up -- a close seal.
16 One unto another they draw nigh, And air doth not enter between them.
17 One unto another they adhere, They stick together and are not separated.
18 His sneezings cause light to shine, And his eyes [are] as the eyelids of the dawn.
19 Out of his mouth do flames go, sparks of fire escape.
20 Out of his nostrils goeth forth smoke, As a blown pot and reeds.
21 His breath setteth coals on fire, And a flame from his mouth goeth forth.
22 In his neck lodge doth strength, And before him doth grief exult.
23 The flakes of his flesh have adhered -- Firm upon him -- it is not moved.
24 His heart [is] firm as a stone, Yea, firm as the lower piece.
25 From his rising are the mighty afraid, From breakings they keep themselves free.
26 The sword of his overtaker standeth not, Spear -- dart -- and lance.
27 He reckoneth iron as straw, brass as rotten wood.
28 The son of the bow doth not cause him to flee, Turned by him into stubble are stones of the sling.
29 As stubble have darts been reckoned, And he laugheth at the shaking of a javelin.
30 Under him [are] sharp points of clay, He spreadeth gold on the mire.
31 He causeth to boil as a pot the deep, The sea he maketh as a pot of ointment.
32 After him he causeth a path to shine, One thinketh the deep to be hoary.
33 There is not on the earth his like, That is made without terror.
34 Every high thing he doth see, He [is] king over all sons of pride.