1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
2 Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?
3 Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?
4 Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.
5 Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,
6 hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,
7 og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.
8 For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut
9 - for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -
10 de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.
11 Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?
12 Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.
13 Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;
14 hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.
15 Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.
16 Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;
17 om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.
18 Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.
19 Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.
20 Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.
21 Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.
22 De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.
1 And Bildad the Shuhite answereth and saith: --
2 Till when dost thou speak these things? And a strong wind -- sayings of thy mouth?
3 Doth God pervert judgment? And doth the Mighty One pervert justice?
4 If thy sons have sinned before Him, And He doth send them away, By the hand of their transgression,
5 If thou dost seek early unto God, And unto the Mighty makest supplication,
6 If pure and upright thou [art], Surely now He waketh for thee, And hath completed The habitation of thy righteousness.
7 And thy beginning hath been small, And thy latter end is very great.
8 For, ask I pray thee of a former generation, And prepare to a search of their fathers,
9 (For of yesterday we [are], and we know not, For a shadow [are] our days on earth.)
10 Do they not shew thee -- speak to thee, And from their heart bring forth words?
11 `Doth a rush wise without mire? A reed increase without water?
12 While it [is] in its budding -- uncropt, Even before any herb it withereth.
13 So [are] the paths of all forgetting God, And the hope of the profane doth perish,
14 Whose confidence is loathsome, And the house of a spider his trust.
15 He leaneth on his house -- and it standeth not: He taketh hold on it -- and it abideth not.
16 Green he [is] before the sun, And over his garden his branch goeth out.
17 By a heap his roots are wrapped, A house of stones he looketh for.
18 If [one] doth destroy him from his place, Then it hath feigned concerning him, I have not seen thee!
19 Lo, this [is] the joy of his way, And from the dust others spring up.`
20 Lo, God doth not reject the perfect, Nor taketh hold on the hand of evil doers.
21 While he filleth with laughter thy mouth, And thy lips with shouting,
22 Those hating thee do put on shame, And the tent of the wicked is not!