1 And Job answered and said,
2 I have heard many such things: grievous comforters are ye all.
3 Shall words of wind have an end? or what provoketh thee that thou answerest?
4 I also could speak as ye: if your soul were in my soul's stead, I could join together words against you, and shake my head at you;
5 {But} I would encourage you with my mouth, and the solace of my lips should assuage {your pain}.
6 If I speak, my pain is not assuaged; and if I forbear, what am I eased?
7 But now he hath made me weary; ...thou hast made desolate all my family;
8 Thou hast shrivelled me up! it is become a witness; and my leanness riseth up against me, it beareth witness to my face.
9 His anger teareth and pursueth me; he gnasheth with his teeth against me; {as} mine adversary he sharpeneth his eyes at me.
10 They gape upon me with their mouth; they smite my cheeks reproachfully; they range themselves together against me.
11 *God hath delivered me over to the iniquitous man, and hurled me into the hands of the wicked.
12 I was at rest, but he hath shattered me; he hath taken me by the neck and shaken me to pieces, and set me up for his mark.
13 His arrows encompass me round about, he cleaveth my reins asunder and doth not spare; he poureth out my gall upon the ground.
14 He breaketh me with breach upon breach; he runneth upon me like a mighty man.
15 I have sewed sackcloth upon my skin, and rolled my horn in the dust.
16 My face is red with weeping, and on my eyelids is the shadow of death;
17 Although there is no violence in my hands, and my prayer is pure.
18 O earth, cover not my blood, and let there be no place for my cry!
19 Even now, behold, my Witness is in the heavens, and he that voucheth for me is in the heights.
20 My friends are my mockers; mine eye poureth out tears unto +God.
21 Oh that there were arbitration for a man with +God, as a son of man for his friend!
22 For years {few} in number shall pass, -and I shall go the way {whence} I shall not return.
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
5 jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}
6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
10 De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}
11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}
16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
18 Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}
19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.