1 My breath is corrupt, my days are extinct, the graves are mine.

2 Are there not mockers around me? and doth {not} mine eye abide in their provocation?

3 Lay down now {a pledge}, be thou surety for me with thyself: who is he that striketh hands with me?

4 For thou hast hidden their heart from understanding; therefore thou wilt not exalt {them}.

5 He that betrayeth friends for a prey-even the eyes of his children shall fail.

6 And he hath made me a proverb of the peoples; and I am become one to be spit on in the face.

7 And mine eye is dim by reason of grief, and all my members are as a shadow.

8 Upright men {shall be} astonished at this, and the innocent shall be stirred up against the ungodly;

9 But the righteous shall hold on his way, and he that hath clean hands shall increase in strength.

10 But as for you all, pray come on again; and I shall not find one wise man among you.

11 My days are past, my purposes are broken off, the cherished thoughts of my heart.

12 They change the night into day; the light {they imagine} near in presence of the darkness.

13 If I wait, Sheol is my house; I spread my bed in the darkness:

14 I cry to the grave, Thou art my father! to the worm, My mother, and my sister!

15 And where is then my hope? yea, my hope, who shall see it?

16 It shall go down to the bars of Sheol, when {our} rest shall be together in the dust.

1 Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}

2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}

4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

5 Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}

6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

10 Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

15 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

16 Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}