1 And Zophar the Naamathite answered and said,
2 Should not the multitude of words be answered? and should a man of much talk be justified?
3 Should thy fictions make men hold their peace? and shouldest thou mock, and no one make {thee} ashamed?
4 For thou sayest, My doctrine is pure, and I am clean in thine eyes.
5 But oh that +God would speak, and open his lips against thee;
6 And that he would shew thee the secrets of wisdom, how that they are the double of what is realised; and know that +God passeth by {much} of thine iniquity!
7 Canst thou by searching find out +God? canst thou find out the Almighty to perfection?
8 {It is as} the heights of heaven; what wilt thou do? deeper than Sheol; what canst thou know?
9 The measure thereof is longer than the earth, and broader than the sea.
10 If he pass by, and shut up, and call to judgment, who can hinder him?
11 For he knoweth vain men, and seeth wickedness when {man} doth not consider it;
12 Yet a senseless man will make bold, though man be born {like} the foal of a wild ass.
13 If thou prepare thy heart and stretch out thy hands toward him,
14 If thou put far away the iniquity which is in thy hand, and let not wrong dwell in thy tents;
15 Surely then shalt thou lift up thy face without spot, and thou shalt be stedfast and shalt not fear:
16 For thou shalt forget misery; as waters that are passed away shalt thou remember it;
17 And life shall arise brighter than noonday; though thou be enshrouded in darkness, thou shalt be as the morning,
18 And thou shalt have confidence, because there shall be hope; and having searched about {thee}, thou shalt take rest in safety.
19 Yea, thou shalt lie down, and none shall make thee afraid; and many shall seek thy favour.
20 But the eyes of the wicked shall fail, and {all} refuge shall vanish from them, and their hope {shall be} the breathing out of life.
1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?
3 Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?
4 Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?
5 Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig
6 og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.
7 Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?
8 Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? / {* d.e. Guds visdom.}
9 Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.
10 Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?
11 For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,
12 og selv en uvettig mann får forstand*, og et ungt villesel blir født til menneske. / {* når Gud således går i rette med ham, JBS 11, 10.}
13 Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -
14 er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -
15 ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;
16 for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.
17 Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.
18 Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.
19 Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.
20 Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.