1 And Job answered and said,
2 Of a truth I know it is so; but how can man be just with *God?
3 If he shall choose to strive with him, he cannot answer him one thing of a thousand.
4 He is wise in heart and mighty in strength: who hath hardened himself against him, and had peace?
5 Who removeth mountains, and they know it not, when he overturneth them in his anger;
6 Who shaketh the earth out of its place, and the pillars thereof tremble;
7 Who commandeth the sun, and it riseth not, and he sealeth up the stars;
8 Who alone spreadeth out the heavens, and treadeth upon the high waves of the sea;
9 Who maketh the Bear, Orion, and the Pleiades, and the chambers of the south;
10 Who doeth great things past finding out, and wonders without number.
11 Lo, he goeth by me, and I see {him} not; and he passeth along, and I perceive him not.
12 Behold, he taketh away: who will hinder him? Who will say unto him, What doest thou?
13 +God withdraweth not his anger; the proud helpers stoop under him:
14 How much less shall I answer him, choose out my words {to strive} with him?
15 Whom, though I were righteous, {yet} would I not answer; I would make supplication to my judge.
16 If I had called, and he had answered me, I would not believe that he hearkened to my voice, -
17 He, who crusheth me with a tempest, and multiplieth my wounds without cause.
18 He suffereth me not to take my breath, for he filleth me with bitternesses.
19 Be it a question of strength, lo, {he is} strong; and be it of judgment, who will set me a time?
20 If I justified myself, mine own mouth would condemn me; were I perfect, he would prove me perverse.
21 Were I perfect, {yet} would I not know my soul: I would despise my life.
22 It is all one; therefore I said, he destroyeth the perfect and the wicked.
23 If the scourge kill suddenly, he mocketh at the trial of the innocent.
24 The earth is given over into the hand of the wicked {man}; he covereth the faces of its judges. If not, who then is it?
25 And my days are swifter than a runner: they flee away, they see no good.
26 They pass by like skiffs of reed; as an eagle that swoops upon the prey.
27 If I say, I will forget my complaint, I will leave off my {sad} countenance, and brighten up,
28 I am afraid of all my sorrows; I know that thou wilt not hold me innocent.
29 Be it that I am wicked, why then do I labour in vain?
30 If I washed myself with snow-water, and cleansed my hands in purity,
31 Then wouldest thou plunge me in the ditch, and mine own clothes would abhor me.
32 For he is not a man, as I am, that I should answer him; that we should come together in judgment.
33 There is not an umpire between us, who should lay his hand upon us both.
34 Let him take his rod away from me, and let not his terror make me afraid,
35 {Then} I will speak, and not fear him; but it is not so with me.
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
9 som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}