1 And Eliphaz the Temanite answered and said,

2 If a word were essayed to thee, wouldest thou be grieved? But who can refrain from speaking?

3 Behold, thou hast instructed many, and thou hast strengthened the weak hands;

4 Thy words have upholden him that was stumbling, and thou hast braced up the bending knees:

5 But now it is come upon thee, and thou grievest; it toucheth thee, and thou art troubled.

6 Hath not thy piety been thy confidence, and the perfection of thy ways thy hope?

7 Remember, I pray thee, who that was innocent has perished? and where were the upright cut off?

8 Even as I have seen, they that plough iniquity and sow mischief, reap the same.

9 By the breath of +God they perish, and by the blast of his nostrils are they consumed.

10 The roar of the lion, and the voice of the fierce lion, and the teeth of the young lions, are broken;

11 The old lion perisheth for lack of prey, and the whelps of the lioness are scattered.

12 Now to me a word was secretly brought, and mine ear received a whisper thereof.

13 In thoughts from visions of the night, when deep sleep falleth on men: -

14 Fear came on me, and trembling, and made all my bones to shake;

15 And a spirit passed before my face-the hair of my flesh stood up-

16 It stood still; I could not discern the appearance thereof: a form was before mine eyes; I heard a slight murmur and a voice:

17 Shall {mortal} man be more just than +God? Shall a man be purer than his Maker?

18 Lo, he trusteth not his servants, and his angels he chargeth with folly:

19 How much more them that dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, who are crushed as the moth!

20 From morning to evening are they smitten: without any heeding it, they perish for ever.

21 Is not their tent-cord torn away in them? they die, and without wisdom.

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}

19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

21 Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}