1 Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?

2 Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:

3 La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!

4 Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.

5 Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:

6 Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!

7 Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.

8 Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.

9 Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.

10 Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!

11 Tjen Herren med frykt og juble med beven!

12 Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.}

1 Kial tumultas popoloj, Kaj gentoj pripensas vanaĵon?

2 Leviĝas reĝoj de la tero, Kaj eminentuloj konsiliĝas kune, Kontraŭ la Eternulo kaj kontraŭ Lia sanktoleito, dirante:

3 Ni disŝiru iliajn ligilojn, Kaj ni deĵetu de ni iliajn ŝnurojn!

4 La loĝanta en la ĉielo ridas, La Sinjoro mokas ilin.

5 Tiam Li parolos al ili en Sia kolero, Kaj per Sia furiozo Li ilin ektimigos, dirante:

6 Mi starigis ja Mian reĝon Super Cion, Mia sankta monto.

7 Mi raportos pri la decido: La Eternulo diris al mi:Vi estas Mia filo, Hodiaŭ Mi vin naskis.

8 Petu Min, kaj Mi donos al vi popolojn por heredo, Kaj por posedo limojn de tero.

9 Vi disbatos ilin per fera sceptro, Kiel potan vazon vi ilin dispecigos.

10 Kaj nun, ho reĝoj, prudentiĝu; Instruiĝu, juĝistoj de la tero!

11 Servu al la Eternulo kun timo, Kaj ĝoju kun tremo.

12 Kisu la filon, ke Li ne koleru, kaj vi ne pereu sur la vojo, Ĉar baldaŭ ekbrulos Lia kolero. Feliĉaj estas ĉiuj, kiuj fidas Lin.