1 Til sangmesteren, på strengelek; av David.

2 Hør, Gud, mitt klagerop, merk på min bønn!

3 Fra jordens ende roper jeg til dig, mens mitt hjerte vansmekter; før mig på en klippe, som ellers blir mig for høi!

4 For du har vært min tilflukt, et sterkt tårn imot fienden.

5 La mig bo i ditt telt i all evighet, la mig finne ly i dine vingers skjul! Sela.

6 For du, Gud, har hørt på mine løfter, du har gitt mig arv med dem som frykter ditt navn.

7 Du vil legge dager til kongens dager, hans år skal være som slekt efter slekt,

8 han skal trone evindelig for Guds åsyn; sett miskunnhet og trofasthet til å bevare ham!

9 Så vil jeg lovsynge ditt navn til evig tid, forat jeg kan innfri mine løfter dag efter dag.

1 Al la ĥorestro. Por korda instrumento. De David. Aŭskultu, ho Dio, mian krion; Atentu mian preĝon.

2 De la fino de la tero mi vokas al Vi en la malĝojo de mia koro: Sur rokon tro altan por mi suprenkonduku min.

3 Ĉar Vi estis mia rifuĝejo, Fortika turo kontraŭ malamiko.

4 Lasu min loĝi eterne en Via tendo, Havi rifuĝon sub la kovro de Viaj flugiloj. Sela.

5 Ĉar Vi, ho Dio, aŭdis miajn promesojn; Vi donis al mi la heredon de tiuj, kiuj timas Vian nomon.

6 Aldonu tagojn al la tagoj de la reĝo, Ke liaj jaroj daŭru multajn generaciojn.

7 Li restu eterne antaŭ Dio; Boneco kaj vero laŭ Via volo lin gardu.

8 Tiel mi prikantos Vian nomon eterne, Plenumante miajn promesojn ĉiutage.