1 Til sangmesteren, for Jedutun*; av Asaf; en salme. / {* SLM 62, 1.}

2 Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

3 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

4 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

5 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

6 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

7 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

8 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

9 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

10 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

11 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

12 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

13 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

14 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

15 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

16 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

17 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

18 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

19 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

20 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

21 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.

1 Al la ĥorestro. Por Jedutun. Psalmo de Asaf. Mia voĉo iras al Dio, kaj mi krias; Mia voĉo iras al Dio, ke Li aŭskultu min.

2 En la tago de mia suferado mi serĉas mian Sinjoron; En la nokto mia mano estas etendita kaj ne malleviĝas; Mia animo ne volas konsoliĝi.

3 Mi rememoras Dion, kaj mi ĝemas; Mi meditas, kaj mia spirito malĝojas. Sela.

4 Vi retenas la palpebrojn de miaj okuloj; Mi estas frapita, mi ne povas paroli.

5 Mi meditas pri la tagoj antikvaj, Pri la jaroj antaŭlonge pasintaj.

6 Mi rememoras en la nokto mian kanton; Mi parolas kun mia koro, Kaj mia spirito esploras.

7 Ĉu por eterne mia Sinjoro forpuŝis? Kaj ĉu Li ne plu favoros?

8 Ĉu por eterne ĉesiĝis Lia boneco? Ĉu Lia promeso ne plenumiĝos por ĉiuj generacioj?

9 Ĉu Dio forgesis indulgi? Ĉu Li fermis en kolero Sian favorkorecon? Sela.

10 Kaj mi diris:Tio estas mia aflikto, Ke aliiĝis la dekstra mano de la Plejaltulo.

11 Mi rememoros la farojn de la Eternulo; Jes, mi rememoros Viajn antikvajn miraklojn.

12 Mi meditos pri ĉiuj Viaj faroj, Kaj pri Viaj agoj mi parolos.

13 Ho Dio, en sankteco estas Via vojo; Kiu estas tiel granda dio, kiel nia Dio?

14 Vi estas tiu Dio, kiu faras miraklojn; Vi montris Vian forton inter la popoloj.

15 Vi liberigis per Via brako Vian popolon, La filojn de Jakob kaj Jozef. Sela.

16 Vidis Vin akvoj, ho Dio, Vidis Vin akvoj, kaj ili ektremis, Kaj abismoj skuiĝis.

17 Nubegoj verŝis akvon, La ĉielo eligis bruon, Kaj Viaj sagoj ekflugis.

18 La voĉo de Via tondro estis en la turnovento, Fulmoj lumigis la mondon; Tremis kaj ŝanceliĝis la tero.

19 Sur la maro estis Via vojo, Kaj Via irejo sur grandaj akvoj, Sed Viaj paŝosignoj ne estis videblaj.

20 Vi kondukis Vian popolon kiel ŝafojn, Per la mano de Moseo kaj Aaron.