1 Til sangmesteren; av David. Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl?

2 For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen for å skyte i mørket på de opriktige av hjertet.

3 Når grunnvollene nedbrytes, hvad makter da den rettferdige?

4 Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øine skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.

5 Herren prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel.

6 Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del.

7 For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.

1 Viešpačiu aš pasitikiu. Kaip jūs sakote mano sielai: "Skrisk kaip paukštis į kalnus"?

2 Įtempia nedorėliai lanką, prie templės strėlę jau deda, kad tamsoje šaudytų į tiesiaširdžius.

3 Kai pamatai griaunami, ką gi begali teisusis?

4 Viešpats savo šventykloje; danguje stovi Viešpaties sostas. Jo akys stebi, žmonių vaikus jos tyrinėja.

5 Viešpats teisųjį tiria, o nedorėliu ir smurtininku Jis bjaurisi.

6 Jis lydins ant bedievių žarijomis, ugnimi ir siera, jų lemtis bus svilinanti vėtra.

7 Viešpats teisus ir Jam miela teisybė. Dorieji regės Jo veidą.