1 En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet.

2 Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut.

3 For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel.

4 For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt.

5 De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker.

6 Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon.

7 Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem.

8 De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de.

9 De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden.

10 Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig*. / {* d.e. de nyter stor lykke.}

11 Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste?

12 Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt.

13 Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld;

14 jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt.

15 Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således*, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. / {* SLM 73, 13. 14.}

16 Og jeg tenkte efter for å forstå dette*; det var en plage i mine øine / {* SLM 73, 3-14.}

17 - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt.

18 Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne.

19 Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.

20 Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op.

21 Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer,

22 da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig.

23 Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd.

24 Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet.

25 Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.

26 Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.

27 For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor*. / {* d.e. i utroskap bryter pakten med dig.}

28 Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger.

1 Tikrai geras yra Dievas Izraeliui, tiems, kurių širdis tyra.

2 Bet mano kojos vos nepasviro, vos nepaslydo mano žingsniai.

3 Aš pavydėjau kvailiams, matydamas nedorėlių pasisekimą.

4 Jie nepatiria kentėjimų mirdami, yra kupini jėgų.

5 Jie nevargsta kaip kiti žmonės, jų nepaliečia bėdos.

6 Išdidumu ir smurtu jie rengiasi lyg drabužiu.

7 Iš riebaus kūno žiūri jų akys, jie turi daugiau, negu geidžia širdis.

8 Jie sugedę ir kalba piktai, iš aukšto grasina smurtu.

9 Jų burnos dangui grūmoja, o liežuviai vaikštinėja po žemę.

10 Todėl Jo tauta pritaria jiems ir jų mokslą lyg vandenį geria.

11 Jie sako: "Kaip Dievas gali žinoti? Argi Aukščiausiajame yra pažinimas?"

12 Štai tokie yra bedieviai, kurie klesti pasaulyje ir turtėja.

13 Ar veltui saugojau tyrą širdį ir nekaltume ploviau rankas?

14 Aš gi buvau spaudžiamas visą dieną ir plakamas kas rytą.

15 Jei būčiau galvojęs kalbėti kaip jie, būčiau nusikaltęs Tavo vaikų kartai.

16 Aš galvojau, norėdamas tai suprasti, bet nepajėgiau,

17 kol įėjau į Dievo šventyklą ir pamačiau jų galą.

18 Tikrai Tu pastatei juos labai slidžioje vietoje. Tu nustūmei juos į pražūtį.

19 Jie per akimirksnį sukniubo, pranyko ir žuvo nuo išgąsčio.

20 Kaip sapną prabundant, taip, Viešpatie, Tu pakilęs paniekinsi jų įsivaizdavimus.

21 Kai mano širdis buvo apkartus ir inkstus varstė diegliai,

22 aš buvau kvailas ir neišmanantis­lyg gyvulys Tavo akivaizdoje.

23 Tačiau aš nuolat esu su Tavimi, Tu laikai nutvėręs mano dešinę ranką.

24 Tu vesi mane savo patarimu ir galiausiai paimsi į šlovę.

25 Ką aš turiu danguje? Ir žemėje aš trokštu tik Tavęs.

26 Kai kūnas ir širdis sunyksta, Dievas yra mano širdies stiprybė ir mano dalis per amžius.

27 Tikrai, kas toli nuo Tavęs, pražus, Tu sunaikini visus, kurie Tave palieka.

28 Man gera artėti prie Dievo. Viešpačiu Dievu aš pasitikiu, kad pasakočiau apie visus Tavo darbus.