1 Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?

2 Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:

3 La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!

4 Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.

5 Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:

6 Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!

7 Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.

8 Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.

9 Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.

10 Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!

11 Tjen Herren med frykt og juble med beven!

12 Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.}

1 Kodėl pagonys siaučia ir tautos tuščias užmačias rezga?

2 Sukyla žemės karaliai, valdovai sąmokslus rengia prieš Viešpatį ir Jo pateptąjį.

3 Jie sako: "Sutraukykime jų pančius, nusimeskime jų virves".

4 Tas, kuris danguje sėdi, juoksis, Viešpats tyčiosis iš jų.

5 Tada Jis rūsčiai prabils ir išgąsdins juos savo įniršiu:

6 "Aš pastačiau savo karalių Sione, savo šventajame kalne".

7 Aš paskelbsiu nutarimą, kurį Viešpats man pasakė: "Tu­mano Sūnus, šiandien Tave pagimdžiau.

8 Prašyk, ir duosiu Tau paveldėti pagonis, pavesiu Tau visus žemės pakraščius,

9 geležine lazda juos tramdysi, kaip molio indus juos daužysi".

10 Taigi dabar, karaliai, būkite išmintingi, pasimokykite, žemės teisėjai.

11 Tarnaukite Viešpačiui su baime, džiaukitės drebėdami.

12 Bučiuokite Sūnų, kad Jis nerūstautų ir nežūtumėte kelyje, Jo rūstybei staiga užsidegus. Palaiminti visi, kurie Juo pasitiki.