1 Til sangmesteren; av David. Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde, vederstyggelige er deres gjerninger; det er ingen som gjør godt.

2 Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er nogen forstandig, nogen som søker Gud.

3 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én.

4 Sanser de da ikke, alle de som gjør urett, som eter mitt folk, likesom de eter brød? På Herren kaller de ikke.

5 Da forferdes de såre; for Gud er med den rettferdige slekt.

6 Gjør bare den elendiges råd til skamme! For Herren er hans tilflukt.

7 O, at der fra Sion må komme frelse for Israel! Når Herren gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.

1 Kvailys pasakė savo širdyje: "Nėra Dievo". Jie sugedo, elgiasi bjauriai, nėra, kas gera darytų.

2 Viešpats pažiūrėjo į žmones iš dangaus, kad pamatytų, ar yra kas išmano ir ieško Dievo.

3 Jie visi nuklydo, visi kartu sugedo. Nėra darančio gera, nėra nė vieno.

4 Ar nesupranta piktadariai, kurie mano tautą ryja kaip duoną ir nesišaukia Viešpaties?

5 Jie buvo labai išgąsdinti, nes su teisiaisiais yra Dievas.

6 Jūs laikote nieku vargšą, bet jo priebėga yra Viešpats.

7 O kad iš Siono ateitų išgelbėjimas Izraeliui! Kai Viešpats išlaisvins savo tautą, džiaugsis Jokūbas, linksminsis Izraelis!