1 Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested; 2 jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber. 3 De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke; 4 de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker. 5 Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild. 6 Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der. 7 Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den; 8 stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den. 9 På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av. 10 I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se. 11 De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset. 12 Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig? 13 Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.

14 Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.

15 Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv. 16 Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir. 17 Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull. 18 Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler. 19 Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.

20 Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?

21 Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler; 22 avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre. 23 Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig. 24 For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han. 25 Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål, 26 da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen, 27 da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den. 28 Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.

1 L’argento ha una miniera, e l’oro un luogo dove lo si affina. 2 Il ferro si cava dal suolo, e la pietra fusa dà il rame. 3 L’uomo ha posto fine alle tenebre, egli esplora i più profondi recessi, per trovare le pietre che sono nel buio, nell’ombra di morte. 4 Scava un pozzo lontano dall’abitato; il piede non serve più a quelli che vi lavorano; sono sospesi, oscillano lontano dai mortali. 5 Dalla terra esce il pane, ma, nelle sue viscere, è sconvolta come dal fuoco. 6 Le sue rocce sono la dimora dello zaffiro, e vi si trova della polvere d’oro. 7 L’uccello rapace non conosce il sentiero che vi conduce, né lo ha mai scorto l’occhio del falco. 8 Le bestie feroci non vi hanno messo piede, e il leone non vi è mai passato. 9 L’uomo stende la mano sul granito, rovescia dalle radici le montagne. 10 Pratica trafori dentro le rocce, e il suo occhio scorge quanto vi è di prezioso. 11 Frena le acque perché non fuoriescano e trae fuori alla luce le cose nascoste. 12 Ma la sapienza, dove trovarla? Dov’è il luogo dell’intelligenza? 13 L’uomo non ne conosce la via, non la si trova sulla terra dei viventi. 14 L’abisso dice: ‘Non è in me’; il mare dice: ‘Non sta da me’. 15 Non la si ottiene in cambio d’oro, né la si compra a peso d’argento. 16 Non la si acquista con l’oro di Ofir, con l’onice prezioso o con lo zaffiro. 17 L’oro e il vetro non reggono al suo confronto, non la si dà in cambio di vasi d’oro fino. 18 Non si parli di corallo, di cristallo; la sapienza vale più delle perle. 19 Il topazio d’Etiopia non può reggere il confronto, l’oro puro non ne bilancia il valore. 20 Da dove viene dunque la sapienza? Dov’è il luogo dell’intelligenza? 21 Essa è nascosta agli occhi di ogni vivente, è celata agli uccelli del cielo. 22 L’abisso e la morte dicono: ‘Ne abbiamo avuto qualche sentore’. 23 Dio solo conosce la via che vi conduce, egli solo sa il luogo dove abita, 24 perché il suo sguardo giunge sino alle estremità della terra, perché egli vede tutto quello che è sotto i cieli. 25 Quando regolò il peso del vento e fissò la misura delle acque, 26 quando diede una legge alla pioggia e tracciò la strada al lampo dei tuoni, 27 allora la vide e la rivelò, la stabilì e anche la investigò. 28 E disse all’uomo: ‘Ecco: temere il Signore: questa è la sapienza, e fuggire il male è l’intelligenza’".