1 Da tok Job til orde og sa: 2 Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig! 3 Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte. 4 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig? 5 Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn! 6 Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

7 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

8 De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine. 9 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem. 10 Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide. 11 De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring. 12 De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd. 13 De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket. 14 Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier. 15 Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn? 16 Ja, {vil I si} men deres lykke står ikke i deres egen hånd. (-){Her begynner Jobs svar} De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker.

17 Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

18 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort? 19 Men Gud {vil I si.} gjemmer hans straff til hans barn. (-){Dette er Jobs svar} Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. 20 Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv. 21 For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute? 22 Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste? {de. englene} 23 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig; 24 hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull. 25 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke. 26 Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

27 Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

28 for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i? 29 Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd, 30 at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda. 31 Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det? 32 Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt. 33 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham. 34 Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.

1 Allora Giobbe rispose e disse:

2 "Porgete bene ascolto alle mie parole, e sia questa la consolazione che mi date. 3 Sopportatemi, lasciate che io parli, e quando avrò parlato tu mi potrai deridere. 4 Mi lamento forse di un uomo? E come farei a non perdere la pazienza? 5 Guardatemi, stupite, e mettetevi la mano sulla bocca. 6 Quando ci penso, ne sono smarrito, e la mia carne è presa da un brivido. 7 Perché mai vivono gli empi? Perché arrivano alla vecchiaia e anche crescono di forze? 8 La loro discendenza prospera, sotto i loro sguardi intorno a essi, e i loro germogli fioriscono sotto i loro occhi. 9 La loro casa è in pace, al sicuro da spaventi, e la verga di Dio non li colpisce. 10 Il loro toro monta e non sbaglia, la loro vacca figlia senza abortire. 11 Mandano fuori come un gregge i loro piccini, e i loro figli saltano e ballano. 12 Cantano al suono del timpano e della cetra, e si rallegrano al suono della zampogna. 13 Passano felici i loro giorni, poi scendono in un attimo nel soggiorno dei morti. 14 Eppure, dicevano a Dio: ‘Ritirati da noi! Noi non ci curiamo di conoscere le tue vie! 15 Che cos’è l’Onnipotente perché lo serviamo? che guadagneremo a pregarlo?’. 16 Ecco, non hanno essi in mano la loro felicità? (lungi da me il consiglio degli empi!) 17 Quando mai si spegne la lampada degli empi, e piomba loro addosso la rovina, e Dio, nella sua ira, li retribuisce con castighi? 18 Quando mai sono come paglia al vento, come pula portata via dall’uragano? 19 ‘Iddio’, mi dite, ‘tiene in serbo il castigo per i figli dell’empio’. Ma punisca lui stesso! che lo senta lui, 20 che veda con i propri occhi la sua rovina, e beva egli stesso l’ira dell’Onnipotente! 21 E che importa all’empio della sua famiglia dopo di lui, quando il numero dei suoi mesi è ormai compiuto? 22 Si insegnerà forse a Dio la scienza? a lui che giudica quelli di lassù? 23 L’uno muore in mezzo al suo benessere, quando è pienamente tranquillo e felice, 24 ha i secchi pieni di latte, e fresco il midollo dell’ossa. 25 L’altro muore con l’amarezza nell’anima, senza avere mai gustato il bene. 26 Entrambi giacciono ugualmente nella polvere e i vermi li ricoprono. 27 Ah! li conosco i vostri pensieri, e i piani che formate per abbattermi! 28 Voi dite: ‘Dov’è la casa del prepotente? dov’è la tenda che ospitava gli empi?’. 29 Non avete dunque interrogato quelli che hanno viaggiato? Voi non vorrete negare quello che attestano; 30 che, cioè, il malvagio è risparmiato nel giorno della rovina, che nel giorno dell’ira egli sfugge. 31 Chi gli rimprovera in faccia il suo comportamento? Chi gli rende quello che ha fatto? 32 Egli è portato alla sepoltura con onore e veglia egli stesso sulla sua tomba. 33 Lievi gli sono le zolle della valle; dopo, tutta la gente segue le sue orme; e, anche prima, una folla immensa fu come lui. 34 Perché dunque mi offrite consolazioni vane? Delle vostre risposte altro non resta che falsità".