1 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager? 2 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn, 3 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd. 4 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen. 5 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister. 6 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

7 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

8 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere. 9 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket(-)han stiger ikke op derfra, 10 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger. 11 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte. 12 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig? 13 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg, 14 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner. 15 Derfor foretrekker min sjel å kveles(-)heller døden enn disse avmagrede ben! 16 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

17 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

18 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk? 19 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt? 20 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde? 21 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.

1 La vita dell’uomo sulla terra è una milizia; i suoi giorni sono simili ai giorni di un operaio. 2 Come lo schiavo desidera l’ombra e come l’operaio aspetta il suo salario, 3 così a me toccano mesi di sciagura, e mi sono assegnate notti di dolore. 4 Appena mi corico, dico: ‘Quando mi alzerò?’. Ma la notte si prolunga, e mi sazio di agitazioni fino all’alba. 5 La mia carne è coperta di vermi e di croste polverose, la mia pelle si richiude, poi riprende a suppurare. 6 I miei giorni se ne vanno più veloci della spola, si consumano senza speranza. 7 Ricordati che la mia vita è un soffio! Il mio occhio non vedrà più il bene. 8 Lo sguardo di chi ora mi vede non mi potrà più scorgere; i tuoi occhi mi cercheranno, ma io non sarò più. 9 La nuvola svanisce e si dilegua; così chi scende nel soggiorno dei morti non ne risalirà; 10 non tornerà più nella sua casa, e il luogo dove stava non lo riconoscerà più. 11 Io, perciò, non terrò chiusa la bocca; nell’angoscia del mio spirito parlerò, mi lamenterò nell’amarezza della mia anima. 12 Sono io forse il mare o un mostro marino che tu ponga intorno a me una guardia? 13 Quando dico: ‘Il mio letto mi darà sollievo, il mio giaciglio allevierà la mia pena’, 14 tu mi atterrisci con sogni, e mi spaventi con visioni; 15 così che l’anima mia preferisce soffocare, preferisce la morte a queste ossa. 16 Io mi sto consumando; non vivrò sempre; ti prego, lasciami stare; i giorni miei non sono che un soffio. 17 Che cosa è l’uomo che tu ne faccia tanto caso, che tu ponga mente a lui, 18 lo visiti ogni mattina e lo metta alla prova ogni istante? 19 Quando cesserai di tenere lo sguardo fisso su di me? Quando mi darai tempo di inghiottire la mia saliva? 20 Se ho peccato, che ho fatto a te, o guardiano degli uomini? Perché hai fatto di me il tuo bersaglio? A tal punto che sono diventato un peso a me stesso? 21 E perché non perdoni le mie trasgressioni e non cancelli la mia iniquità? Poiché presto giacerò nella polvere; e tu mi cercherai, ma io non sarò più".