1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa: 2 , om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig, 3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket, 4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, 5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig, 6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående; 9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn; 10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen. 11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord. 12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. 13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. 14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. 15 ¥ine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. 16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. 17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener. 20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd. 21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd. 22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem. 23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn. 24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke. 25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

1 Giobbe riprese il suo discorso e disse:

2 "Oh potessi tornare come nei mesi di una volta, come nei giorni in cui Dio mi proteggeva, 3 quando la sua lampada mi risplendeva sul capo, e alla sua luce io camminavo nelle tenebre! 4 Oh fossi come ero ai giorni della mia maturità, quando Iddio vegliava amico sulla mia tenda, 5 quando l’Onnipotente stava ancora con me e avevo i miei figli intorno; 6 quando mi lavavo i piedi nel latte e la roccia versava per me ruscelli di olio! 7 Quando uscivo per andare alla porta della città e mi facevo preparare il seggio sulla piazza, 8 i giovani, vedendomi, si ritiravano, i vecchi si alzavano e rimanevano in piedi; 9 i notabili cessavano di parlare e si mettevano la mano sulla bocca; 10 la voce dei capi diventava muta, la lingua si attaccava al loro palato. 11 L’orecchio che mi udiva, mi diceva beato; l’occhio che mi vedeva mi rendeva testimonianza, 12 perché salvavo il misero che gridava aiuto e l’orfano che non aveva chi lo soccorresse. 13 Scendeva su di me la benedizione di chi stava per morire e facevo esultare il cuore della vedova. 14 La giustizia era il mio vestito e io il suo; la rettitudine era come il mio mantello e il mio turbante. 15 Ero l’occhio del cieco, il piede dello zoppo; 16 ero il padre dei poveri e studiavo a fondo la causa dello sconosciuto. 17 Spezzavo la mascella al malvagio, e gli facevo lasciare la preda che aveva fra i denti. 18 Dicevo: ‘Morirò nel mio nido, e moltiplicherò i miei giorni come la sabbia; 19 le mie radici si stenderanno verso le acque, la rugiada passerà la notte sui miei rami; 20 la mia gloria si rinnoverà sempre, e l’arco rinverdirà nella mia mano’. 21 Gli astanti mi ascoltavano fiduciosi, tacevano per udire il mio parere. 22 Quando avevo parlato, non replicavano; la mia parola scendeva su di loro come una rugiada. 23 Mi aspettavano come si aspetta la pioggia; spalancavano la bocca come a un acquazzone di primavera. 24 Io sorridevo loro quando erano sfiduciati; e non potevano oscurare la luce del mio volto. 25 Quando andavo da loro, mi sedevo come capo, ed ero come un re fra le sue schiere, come un consolatore in mezzo agli afflitti.