1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født. 2 Job tok til orde og sa: 3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget! 4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den! 5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den! 6 Den natt(-)måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall! 7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den! 8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan! 9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk(-) 10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die? 13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro(-) 14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner, 15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv; 16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset. 17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette. 18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst. 19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

20 Hvorfor gir han {Gud.} den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,

21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter, 22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav(-) 23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter? 24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet. 25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig. 26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile(-)det kommer alltid ny uro.

1 Allora Giobbe aprì la bocca e maledisse il giorno della sua nascita. 2 E prese a dire così:

3 "Scompaia il giorno che io nacqui e la notte in cui si disse: ‘È stato concepito un maschio!’. 4 Quel giorno si converta in tenebre, non se ne curi Iddio dall’alto, né splenda su di esso un raggio di luce! 5 Se lo riprendano le tenebre e l’ombra di morte, resti su di esso una fitta nuvola, le eclissi lo riempiano di paura! 6 Quella notte diventi preda di un buio cupo, non abbia la gioia di essere contata tra i giorni dell’anno, non entri nel novero dei mesi! 7 Quella notte sia notte sterile e non vi si oda grido di gioia. 8 La maledicano quelli che maledicono i giorni e sono esperti nell’evocare il drago. 9 Si oscurino le stelle del suo crepuscolo, aspetti la luce e la luce non venga, e non contempli le palpebre dell’alba, 10 poiché non chiuse la porta del grembo che mi portava e non nascose l’affanno ai miei occhi. 11 Perché non morii nel seno di mia madre? Perché non spirai appena uscito dal suo grembo? 12 Perché trovai delle ginocchia per ricevermi e delle mammelle da allattare? 13 Adesso giacerei tranquillo, dormirei, e avrei così riposo 14 con i re e con i consiglieri della terra che si costruirono mausolei, 15 con i prìncipi che possedevano dell’oro e che riempirono d’argento le loro case; 16 o, come l’aborto nascosto, non esisterei, sarei come i feti che non videro la luce. 17 Là gli empi cessano di tormentare gli altri, là riposano gli stanchi; 18 là i prigionieri hanno pace tutti insieme, senza udire voce di carceriere. 19 Piccoli e grandi sono là insieme, e lo schiavo è libero dal suo padrone. 20 Perché dare la luce all’infelice e la vita a chi ha l’amarezza nell’anima, 21 i quali aspettano la morte che non viene, e la ricercano più dei tesori nascosti, 22 e si rallegrerebbero fino a giubilarne, esulterebbero se trovassero una tomba? 23 Perché dare vita a un uomo la cui via è oscura, e che Dio ha stretto in un cerchio? 24 Io sospiro anche quando prendo il mio cibo, e i miei gemiti si spandono come acqua. 25 Non appena temo un male, esso mi colpisce; e quello che mi spaventa, mi piomba addosso. 26 Non trovo tranquillità, né riposo, né pace, il tormento è continuo!".